Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim kap. 4

Adelgjuborg. Lysalvenes by.

Etter at alt hadde roet seg og de nye gjestene hadde trukket seg tilbake til gjestehusene, godt beskyttet av kong Lysandrions riddere, samlet lysalvenes høykonge sine nærmmeste i Østpavilijongen. Han hadde noe viktig å snakke med dem om.

Det var kveld. Og hele slottet og byen var blitt stille etter den overdådige feiringen de hadde hatt til ære for Kamapua og hoffet hans.

Noen av gjestene befant seg fortsatt i den store slottshagen. De sto tause mens de betraktet alle undrene, men etterhvert forsvant også de til sine rom.

Kong Lysandrion stilte seg ved et av vinduene i pavilijongen. Han stirret mot horrisonten, mot de mørke fjellene langt langt borte.

Han visste at det var mange, både på slottet og i Alvheim, som tenkte på Arnor og hans følgesvenner. Lysandrion var en av dem. Alles hjerter og sinn var fulle av håp og uro for sine kjære.

Blant dem som kong Lysandrion hadde samlet var:
Muriel, Darla - Muriels kammerpike og trofaste venninne,
prinsesse Nateela,
dronning Ametys, Gallanus - Arnors læremester blant lysalvenes magikere,
ridder Silvanus,
dvergene Ciarin, Brage og Gaydor,
Tharal,
Miri,
Tamera og Jarissa.

En tjener gikk rundt og serverte kongens gjester vin.

Kong Lysandrion betraktet taust de som var i rommet. Og mens de snakket seg i mellom, falt alvekongen i tanker. Underlige, litt skremmende tanker.

Så mange! Så mange som ventet og håpet, at Arnor skulle klare å oppfylle profetien!  En hel verden!

Etter at han hadde kommet seg over sin egen usikkerhet, hadde Arnor gjort mye godt, både for alvefolket og alle de andre rasene i Alvheim. I løpet av kort tid hadde Arnor greid det Lysandrion måtte bruke flere år på å få til. Å forsterke de svake alliansene han hadde med provinsene, og dannet nye.

I en kort stund møtte Lysandrion blikket til Muriel. Hun satt litt stille for seg selv. Darla var gått bort til sin far og snakket både med han og Ciarin.

Alvekongen merket uroen Muriel hadde i sitt hjerte. Uroen for sine kjære: Arnor, Delar, Tamera og Rhan.

Hele tiden hadde Lysandrion vært fast i både hjerte og sinn på å være tro mot profetien, men nå innerst inne i sin sjel, bar han også på en uro. Tiden for Arnors  endelige oppdrag. Det var nå Alvheim skulle vise sin styrke i krigen mot den onde Botan. Men ennå måtte de vente. Vente til det store rådsmøtet i Ankor var over.

Arnor hadde alt samlet de fleste som skulle følge han til rådsmøtet. Alle de ventet nå spent i skjul i den blå dragekongen Mandalords slott i dragenes rike. Det var fortsatt svært viktig at både Arnor og de andre var usynlig for den store fiendens evig søkende øyne.

Botan måtte ennå ikke få vite hva som var i ferd med å skje. Hvilken krigsmakt som bare ventet på å bli sluppet løs.

Nå skulle snart lyset gå til kamp mot mørket og ondskapen som så lenge hadde ligget over hele verden!

De som skulle være med Arnor til Ankor var:
Jarissa - datteren til Tharal og Miri.
Ahmet - sønnen til Delois og Kiara.
Prinsesse Nadine - datteren til skogalveprinsessen Evlena.
Rhan og Tamera - Arnors søsken.
Delar - Arnors stefar.
Darami - en blådragekriger. Ridder Silvanus's fostersønn.
Kamapua - kattefolkets høvding.
Ciarin og Gaydor - dverger.

Alle disse personene representerte sitt folkeslag i Alvheim.

Ved gudene! Hele den yngre generasjonen!
Kong Lysandrion visste om den dype bekymringen som de fleste av de voksne hadde. Barna deres! Det aller kjæreste og dyrebare de hadde! De og de andre i Arnors følge skulle dra ut, ut av det trygge Alvheim og til den fryktelige farlige verden som Botan hadde skapt!

Men i tillegg til bekymringene og planleggingen av den kommende kampen, var det også andre ting som krevde alvekongens oppmerksomhet.

Nye problemer. Nye spørsmål som krevde svar.
I den siste tiden, hadde uforklarlige ting skjedd. Innbrudd og tyveri av magiske gjenstander og viktige dokumenter. Og ikke bare det. Men også dødsfall. Mystiske dødsfall. Av de som hadde dødd på uforklarligvis var blant annet ridder Silvanus's søster Thazarra.

Hun hadde av personlige grunner valgt å bo alene inne i alveskogen. Men en natt hadde hun møtt sin død. Med sine siste krefter hadde hun klart å komme seg til Adelgjuborg, men hun rakk aldri å få fortalt hvem morderen var før hun døde.

Kong Lysandrion var svært bekymret over det som hadde hendt. Og mange spårsmål rørte seg inne i kongens hode. Den som hadde overfalt Thazarra og såret henne dødelig, og drept barna hennes, var det den samme morderen som hadde drept de to vaktene som hadde voktet hans skattekammer?

Mens Lysandrion sto og spekulerte på dette, gikk Tharal bort til Jarissa der hun sto og snakket med Tamera.

- Hvor er Udelas? spurte han. - Han burde ha vært her.

Jarissa så på faren sin. - Han sa til meg at han ikke hadde tid til å være med. At han hadde en meget viktig sak han måtte gjøre.

Tharal rynket pannen.
- Han, en viktig sak? Det hørtes høyst merkverdig ut. Sa han hva han skulle?
Datteren ristet på hodet.
- Nei. Bare at han skulle møte noen.
- Møte noen? Hvem da?
- Det vet jeg ikke.
- Kanskje han har en hemmelig beundrerinne, sa Tamera.

- Ta det med ro, kjære, sa Miri. Hun var akkurat kommet bort til dem etter å ha snakket litt med Muriel og Darla. Nå sto hun ved siden av sin mann.

- Du må ikke glemme at vår sønn har ungdommens blod i årene. Du var ikke så flink til å følge regler du heller, da du var yngre.

Tharal la en arm om sin kone, og i det han tok imot et vinglass fra en tjener, svarte han:

- Ja, jeg vet det. Jeg bekymrer meg kanskje unødig. Udelas må selvfølgelig få leve sitt eget liv. Men likevel, synes jeg dette er litt merkelig. Hvis han har en venninne, slik som du tror, Tamera. Hvorfor har han ikke fortalt oss det?

Jarissa himlet med øynene.

- Far da, sa hun oppgitt. - Har du glemt hvordan du selv snek deg ut om natten, uten at de andre visste om det, for å møte mor?

- Ja, svarte Tamera med et glimt i øynene. Hun og Jarissa tenkte alltid likt.
- Far har fortalt meg, at både du onkel og han hadde noen heftige diskusjoner om akkurat det der.

Tharal så på de to jentene, så smilte han beskt.

- Javel. Jeg gir meg. Når dere to jenter slår dere sammen, er det helt uråd å vinne en diskusjon.

Tamera og Jarissa gliste.

Det var Tamera som startet den viktige samtalen. Hun gikk bort til dronning Ametys som satt i høystete og snudde seg mot de andre i rommet. Med høy stemme sa hun:

- Jeg skal hilse dere alle fra Arnor. Han og alle de andre i kong Mandalords slott er nå klare for det store møtet i Ankor. De eneste de venter på, er meg, Jarissa, Kamapua, Ciarin og Gaydor.

Jarissa kremtet svakt:
- Og Od.

Alle i rommet stirret forundret på Tharal og Miris datter.