Nå var det slik at ånder var aldri bundet til bare ett sted. Uansett, så lenge de var rene ånder fra Fredens enger og ikke en av de fordømte fra Stynox's Dødskog, kunne alle de rene åndene bevege seg fritt mellom de forskjellige ånderikene.
Det var bare de sterkeste, det bil si skyttsåndene som fikk lov til å gå gjennom den magiske barrieren mellom de dødes verden og de levendes verden.
Elvira var rastløs. Hun vandret omkring i den lille landsbyen som beskyttelsesåndene delte med andre ånder.
Egentlig kunne de bo hvor som helst eller ingen steder. Men gudene hadde insistert på at de skulle ha et hjemsted som de var helt deres eget, og de fikk lov til å bygge det opp nøyaktig slik de selv ønsket.
Alle boligene var personlige, og bygd og formet etter hver enkelts egenart. I landsbyen fantes det små koselige hytter, hus som lignet slott. Noen lå på bunnen av sjøen og andre svevde høyt oppe i luften.
Midt i åndenes landsby lå en stor kro, der alle åndene pleide å samle seg om kveldene og hygge seg.
I lang tid hadde Elvira prøvd å være lykkelig i åndenes landsby, men nå etter at hun hadde møtt sin protege, var hennes lengsel blitt forsterket.
Elvira satt for seg selv under et tre. Etter at hun hadde fått et innblikk inn i de levendes verden, var hun blitt grepet av en trang. En trang av å bli et menneske igjen.
I hvert sitt hus, hadde beskyttelsesåndene et magisk speil. Speilet var deres kontaktforbindelse med protegene. Gjennom speilene kunne de reise inn i de levendes verden. Men med speilet fulgte det også regler.
Beskyttelsesåndene fikk kun lov til å bruke speilet, når det gjaldt å beskytte og hjelpe sine proteger.
Men de få øyeblikkene som Elvira hadde hatt med speilet, var nok til å atter gi liv til hennes lengsel. Elvira hadde fått sett hvordan de levende levde. Det var både på godt og ondt. Men likevel, selv om hun visste hvordan livet kunne være, sluttet hun aldri å tenke på den hemmelige drømmen sin.
En drøm hun aldri rakk å oppleve. En drøm om kjærlighet. En slik kjærlighet som bare en som levde kunne føle.
Ånder elsket ikke, ikke engang seg imellom. Å, Elvira ville så gjerne bli et menneske igjen, en kvinne, bare for å kunne oppleve muligheten til dette vidunderlige. Det å bli forelsket, å gifte seg, stifte familie og bli gammel sammen med den man elsket.
Elvira sukket tungt.
En mann å elske. Å guder, gi meg en mann å elske! Gi meg et hjerte som kan brenne av kjærlighet til han, gi meg et menneskes skikkelse!
YOU ARE READING
Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim
Fantasy🇳🇴 Vil Arnor klare å oppfylle profetien? Les den tredje og siste boken om den unge mannen som er blitt utpekt av gudene til å kjempe mot Botan, den fryktede heksekongen fra Trag.
