Udelas satt på benken mellom Alhambra og Khashtris. De var fortsatt inne i tidsboblen til Alhambra, så de hadde god tid. Udelas kastet et raskt blikk på Khashtris. Den blå dragekvinnen var like vakker og ung som Alhambra. Bare at hun var i helt andre farger. Hele kvinnen var blå, til og med klærne.
- Vel, sa Udelas alvorlig. - Hva vil det si å være en ånd i Stynox's rike da?
De to kvinnene så på han. Så sukket Alhambra dypt. Øynene hennes var ikke så intense i fargen slik som Khahiss's hadde vært. Hennes hadde vært røde som blod, men Alhambras var mer gyllen.
- Med det samme jeg kom hit, var jeg selvsagt like forvirret og forferdet som deg, svarte Alhambra.
- Jeg var dypt preget av de voldsomme minnene mine både av min siste kamp og av alle de andre tingene jeg hadde opplevd. Den første jeg møtte var Stynox selv. Jeg husker at jeg skalv da jeg sto foran tronen hans. Stynox, Dødsrikets hersker. Jeg var sikker på at hans dom ville bli hard, men da han snakket ble jeg lettet. Han sa at fordi jeg i siste liten hadde vist min verste fiende nåde, og fordi like før jeg ble drept angret på alt det onde jeg hadde gjort, hadde jeg gjort meg verdig til å være en av hans undersåtter her i Fredens enger. Men selv om jeg angret mine gamle synder sa Stynox at anger alene ikke var nok. Jeg måtte også bevise at hele min sjel var ren. For alle Stynox's tjenere måtte være rene og trofaste. Og for å bevise om jeg var en slik ånd, måtte jeg gjennom flere prøvelser.
Udelas nikket.
- Ja, du har fortalt meg at de prøvelsene var alle de du en gang hadde såret, kjempet mot eller drept.
Alhambra smilte lett.
- Det er riktig. Men Stynox's dom var nok mer innviklet en som så. Det var ikke nok å bare møte og hjelpe de andre sjelene. For å bli en ren ånd måtte jeg også lære meg å...be om tilgivelse.
Khashtris reiste seg. Hun stilte seg foran Alhambra og Udelas. Hun rakte dem begge hendene sine.
- Det viktigste budet her i Stynox's rike er å be om tilgivelse, og å tilgi. For bare slik kan vi alle her få fred i våre sjeler og dra videre til Shalyvane.
Alhambra tok Khashtris's hånd og reiste seg. Udelas stirret på dem.
- Dere er en av de eldste åndene her. Hvor lenge må man vær her før man får muligheten til å vandre videre?
Alhambra smilte trist.
- Det er fortsatt noen ånder her som ikke har tilgitt meg helt for det livet jeg hadde.
- Men du må ikke gi opp, min venn, sa Khashtris. - Jeg er for lengst ferdig med min dom her, men jeg kommer ikke til å forlate deg her alene. Vi skal dra til Shalyvane sammen, om jeg så må vente evig.
De to kvinnene omfavnet hverandre. Og mens de sto slik tett inn til hverandre, kom Udelas til å tenke på sine egne problemer. Han forsto hva han måtte gjøre. Men var han egentlig klar? Klar til å gjøre alt det alle forventet av han?
Det var som om Alhambra forsto hva han tenkte på, for i det samme snudde hun seg mot han.
- Jeg vet at alt dette kan virke skremmende. Slik var det også for meg en gang. Men tro meg, Udelas. Det er ikke så ille når man bare kommer i gang. Jeg kjenner Elvira, og jeg vet at hun vil være den første som tilgir deg. Men husk. Du må være hundre prosent ærlig når du snakker med henne. Både du og hun har opplevd mye vondt, og hvis du gjør som hun gjorde med deg, åpne din sjel på godt og ondt, vil dere kunne hjelpe hverandre. Hjelpe hverandre med å finne mot og pågangsvilje. Ved å hjelpe hverandre vil dere også finne gleden. Gleden av ekte vennskap. Slik som jeg og Khashtris.
Udelas sto helt stille mens han tenkte. Khashtris smilte og med et raskt blikk på Alhambra sa hun:
- Du kan fjerne tidsboblen din. Du trenger den ikke lenger nå. Udelas, jeg og Alhambra forlater deg nå. Men hvis du trenger hjelp er det bare å kalle på oss, uansett.
DU LIEST GERADE
Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim
Fantasy🇳🇴 Vil Arnor klare å oppfylle profetien? Les den tredje og siste boken om den unge mannen som er blitt utpekt av gudene til å kjempe mot Botan, den fryktede heksekongen fra Trag.
