(Et lite blikk tilbake i tid. 7 timer tidligere.)
Det var natt. Tharal reiste seg opp fra divanen. Det verket i hele kroppen. Dette var den tredje natten han var innelåst inne i sitt arbeidsrom.
Med vaklende skritt gikk han bort til det lukkede vinduet.
Tharal ville ikke sove. Han var så sliten at han klarte knapt å holde seg på bena. Med skjelvende fingrer grep han tak i vinduskarmen for å holde seg fast.
Han sto og lyttet til klokken i salongen som slo det ene timeslaget etter det andre. Tolv slag.
Tharal fikk plutselig problemer med å kontrollere pusten. Han gispet og grep seg til brystet. Et øyeblikk overveldet minnene han. Han lukket øynene og presset den varme, svette pannen mot den kjølige vindusruten. Han kjente hvordan tårene pirket bak øyelokkene.
Inne i hodet sitt kunne han fortsatt høre Khahiss's rasende ord fra den gangen nede i den underjordiske katakomben:
«Sønn av Lysandrion! Du er en tosk! Du tror du har reddet din sønn. Men det har du ikke! Udelas var min slave, min eiendom! Men som den tåpen han er prøvde han i sine tanker å forråde meg. Så derfor, skal han lide en foræders død!»
Tharal trakk et langt og skjelvende sukk, men i samme øyeblikk krøket han seg sammen som i smerte, i det Udelas smerteskrik ljomet gjennom hodet hans. Sønnens dødskrik da Khahiss's dragepisk trengte seg inn i hans hjerte!
- Nei, hvisket Tharal. - Ikke nå! Ikke nå, jeg orker ikke mer! Vær så snill!
Men lydene og stemmen han hørte var bare minner. Smertefulle minner som hele tiden - helt siden den fatale kvelden hadde forfulgt han.
Angsten og skammen kom krypende. Angsten for at han ikke hadde makt til å motstå marerittet og skam for at han - Tharal, ikke hadde klart å redde sin eneste sønn fra døden.
Udelas....Min sønn Udelas!
Fortvilet prøvde han å holde på bildet av sønnen mens han fortsatt var i livet, men svak og utsultet som han var, hadde han ikke krefter nok til å holde mørket unna. Dette mørket som hadde lagt seg over hans sjel helt siden han stengte seg selv inne på arbeidsrommet.
Min datter...min hustru...De trenger meg. Jeg trenger dem. Jeg elsker dem begge, er ikke det nok til å...
Men det hjalp ikke. Det var noe i mørket, noe kjent. Når han åpnet øynene og stirret inn i mørket kunne han se det. Han kunne se hva som lokket og dro i han. Lokket og dro.
Tharal sank ned på kne, anfallet var mye sterkere enn før. Så krafting at han ikke klarte å holde seg oppe.
Jarissa....Miri... Hvem var de? Navn, ord som tilslutt måtte vike plass for et mer intens ønske. Bare «han» betydde noe. Tharal ønsket å møte sønnen en gang til, for å be han om tilgivelse for at han ikke klarte å redde han. Men Udelas var død. Han var borte for alltid.
Ubenhørlig trakk mørket og tåken han ned og Tharal mistet bevissheten.
_ _ _
Tharal våknet. Han lå på gulvet, utmattet, ute av stand til å røre seg. På den måten lå han lenge. Så reiste han seg møysommelig.
Mørket og tåken hadde vunnet. Nå visste han hva han måtte gjøre. Bare en ting skilte han fra hans elskede sønn. Langt i det fjerne inne i hodet sitt kunne han høre hvordan Udelas kalte på han.
Med famlende fingrer fant han fram et pulver fra en hemmelig lomme i kjortelen. Der hadde det ligget hele tiden - helt siden Udelas død, uten at han hadde villet bære ved at han visste det.
Nå tok han det fram, fant en liten skvett i vinflasken og skylte det ned.
Endelig! Endelig var det gjort. Tharal lukket øynene og pustet langsomt ut. En underlig fred senket seg over han.
Jarissa? Miri? Han kjente navnene, men de var nå utenfor hans verden.
«Udelas, vent på meg. Snart er jeg hos deg. Og da skal ingenting skille oss lenger.»
Stille gikk han bort til divanen og la seg ned.
_ _ _
(Tilbake i nåtiden.)
Akkurat i denne stund, da Gallanus forlot Darius's gemakker, fikk kong Lysandriom omsider brutt opp døren til Tharals arbeidsrom.
Kongen ble alvorlig. En ting var å klare å åpne, en ganske annen å få se hva som befant seg innenfor.
Miri og Jarissa hadde aldri sett alvekongen så forsteinet redd. Som om han forsøkte å fryse ned alle sine følelser - bare for å våge å se.
En mildest talt innestengt lukt slo mot dem. Miri slo en hånd for munnen, og det var så vidt at hun klarte å holde tilbake et forpint klynk.
Lysandrion forsvant inn i rommet. Det gikk en liten stund, så kom han tilbake, blek i ansiktet.
- Fort, tilkall helbrederen!
Tjeneren som fortsatt var til stede, reagerte momentant på kongens befaling. Miri rev seg løs fra Jarissa, og før Lysandrion rakk å stoppe henne, løp hun forbi han. Like etter hørte de et hyl. Et hyl av sorg og smerte.
Jarissa stirret på kongen, og det tok litt tid før hun klarte å samle nok mot til å spørre:
-Far....er han...?
Lysandrion støttet seg mot dørkarmen, og med en skjelvende hånd strøk han seg over pannen.
- Han har prøvd å ta sitt eget liv med gift. Men likevel er det håp. Hjertet hans slår fortsatt.
Jarissa skar en smertefull grimase, så gikk hun stille bort til klokkestrengen som hang på veggen.
Å far, hva har du gjort? Jeg visste at din sorg og smerte var stor, men at de skulle få deg til å gjøre et så....grusomt valg...Å guder! Hjelp oss! Jeg ber. La han leve! Vi kan ikke miste han, hverken jeg eller mor.
Deres hustjenere kom øyeblikkelig, og med tilkjempet ro, ga Jarissa dem forskjellige ordrer. Lysandrion betraktet den unge jenta med et betenkt uttrykk i ansiktet. Folk reagerte så forskjellig i slike situasjoner. Noen, som Miri, ble ofte hysteriske, mens andre, som Jarissa, handlet effektivt. De klarte å koble ut alle følelser og se hva som kunne gjøres.
Kort etter kom helbrederen Leeah. Hun så straks hva som hadde hendt. Hun sendte bud på bærere, og etter at hun hadde kastet en beskyttende forhekselse over Tharals bevisstløse kropp, ble han under dyp taushet brakt til helbrederens hus.
Men Leeah stoppet ikke der. Hun la merke til hvilken sinnsstemning Miri var i, og etter å ha snakket med Jarissa og Lysandrion, og de hadde gitt sin tillatelse, senket hun også Miri i søvn. Og slik ble det til at Miri uvitende, ble ført til helbredelsens hus sammen med sin mann.
Da de var blitt alene, gikk Lysandrion stille bort til Jarissa. Hun hadde holdt seg rolig hele tiden, men nå da moren og faren var blitt ført vekk, knakk hun sammen. Det var som om all kraft forlot henne, og da hun kjente kongens hånd på skulderen, klarte hun ikke mer. Hulkende snudde hun seg mot han og gjemte det tårevåte ansiktet mot brystet hans.
YOU ARE READING
Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim
Fantasy🇳🇴 Vil Arnor klare å oppfylle profetien? Les den tredje og siste boken om den unge mannen som er blitt utpekt av gudene til å kjempe mot Botan, den fryktede heksekongen fra Trag.
