Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 51. Kap.

Udelas sto helt alene i den store hallen. Han støttet seg mot en søyle, og han holdt hendene for ansiktet. Det gjorde vondt inne i han. En smerte jog gjennom han og fikk han til å skjelve over hele kroppen.

Han tenkte på Elvira og det hun sa før hun forlot han. Han så for seg det vakre ansiktet hennes med øyne som lyste av sorg og fortvilelse.

Å Elvira! Tilgi meg! Tilgi meg for å ha såret deg! Det var ikke meningen. Jeg vet at jeg sa at jeg ville hjelpe deg. Men nå, når jeg vet hva problemet ditt er kan jeg ikke det.

Men selv om Cama og Dahela var forhindret i å hjelpe de to åndene, var de likevel ikke helt overlatt til seg selv. Det var mange blant Stynox's undersåtter som var blitt rørt over deres tragiske fortid, og de sorgene som lot til å hjemsøke dem begge, hadde gjort sitt til at flere, både ånder, djinner og andre skapninger følte medlidenhet og omsorg for både Elvira og Udelas.

En av dem var Alhambra. Hun var en av de eldste åndene i Stynox's rike. Og uten å fortelle Cama det, hadde den mannlige djinnen gitt henne i oppdrag å holde øye med Elvira og Udelas.

Helt siden Dahela hadde begynt å involere seg inn i Camas saker, hadde Alhambra i all hemmelighet voktet over den kvinnelige ånden. Men fordi Cama hadde vært så dyktig i å stille opp for sin protege, hadde det ikke vært bruk for Alhambra, ikke før nå.

- Unge mann. Hvorfor er du så trist? Hva er det som tygner din sjel?

Udelas rykket til der han sto. Han snudde seg, og der, ut fra mørket ved den nærmeste veggen, kom en kvinne av den mest utroligste skjønnhet gående mot han. Hun var kledt i rød hermelin og hadde langt rødt hår. I den ene hånden holdt hun en lykt.

- Hvem er du?

Kvinnen smilte vennlig. Hun gikk bort til en benk som sto like ved. Hun satte seg rolig ned, og etter å ha plassert lykten på et lite bord, gjorde hun tegn til Udelas at han skulle komme nærmere.

- Jeg er Alhambra, og jeg er en av tjenerne til djinnen Dahela.

- Dahela? Hvem er det? Beklager edle frue, men jeg er ny her og jeg har ikke hørt det navnet før.

Alhambra tenkte srg om. Hun klappet på den ledige plassen ved siden av seg.

- Sett deg. Så skal jeg forklare. Dahela er en av Stynox's fremste voktere. Han er blant annet en av lederne i Fredens enger. Du har kanskje hørt om Cama?

Udelas nikket.

- Det var hun som brakte meg hit.

Alhambra så på han med et fast blikk.

- Det er riktig. Helt siden hun ble Elviras overhode, har Cama gjort mye for å hjelpe henne. Du forstår det, Udelas. Da Elvira levde, hadde hun et tragisk liv. Og selv etter at hun kom til Stynox's rike har hun hele tiden vært preget av alt det vonde. Den sorgen og smerten som Elvira bærer på, har preget oss alle.

Udelas så ned på hendene sine som hvilte på knærne. De blå øynene hans var triste.

- I løpet av den korte tiden jeg har kjent henne, fikk jeg et glimt av hennes sjel. Cama fortalte ikke så mye. Bare at jeg skulle møte en person som trengte min hjelp.

- Men det er jo akkurat det hun gjør, sa Alhambra alvorlig. - Elvira trenger din hjelp.

Udelas reiste seg opp.

- Jeg vet det. Men jeg kan ikke hjelpe henne.

Alhambra stilte seg ved siden av han. Hun grep tak i lykten og holdt den opp like foran ansiktet hans. Udelas skvatt til og trakk seg bakover. Men Alhambra stoppet han. Hun gjorde en bevegelse med den ledige hånden og med ett var det som om Udelas ikke kunne røre seg av flekken.