Gudesteinen 3: Kampen om Vanaheim

Gudesteinen bok 3: Kampen om Vanaheim 68. Kap.

Så sto Alhambra alene på gulvet, en tåkeskikkelse, så lenge siden var det hun hadde levd på jorden. Selv om hun en gang hadde tilhørt fienden, måtte mange inrømme for seg selv at hun var praktfull å se på.

Hun var høyreist og ansiktstrekkene hennes hadde den uforlignelige blandingen av det menneskelige og den overjordiske skjønnheten som både dragefolket og alvefolket hadde.

Det røde håret hang i myke lokker nedover ryggen og innrammet det nydelige ansiktet med de høye kinnbena. Holdingen hennes var en dronnings og stemmen var overraskende myk.

- Det er riktig at jeg er en rød drage, og at Khahiss er min søster. Jeg ble født en kort tid etter at gudene skapte Vanaheim. Jeg og Khahiss måtte stort sett seile vår egen sjø, for vår mor, røddragenes dronning var som oftes ute på sine egne eventyr. Av oss to var det Khahiss som var mest lik moren vår. Hun var både stolt og egenrådig. Mitt folk hadde, og har dessverre fortsatt en stor hug til alt som kan gi dem mer makt. Slik var også vår mor. Hun var akkurat som Botan. Hun tørstet etter å være den mektigste. Så skapte den mørke guden Marlok det onde vannet Nexsus. Mens jeg var barn, kunne jeg merke kraften fra Nexsus som kom strømmende med vinden. På den tiden prøvde Mitas og hans folk å beskytte alle levende skapninger. De prøvde å rense luften med friske vindstrømmer. De gjorde alt for å bekjempe den onde påvirkningen som vannet hadde på alle sammen, men tiltross for gudenes iherdige forsøk, så fant Nexsus som levde sitt eget liv, nye måter til å spre seg på. Røddragene var en av dragestammene som ble forhekset av Det onde vannets krefter. Alle kjempet i mot, men tilslutt ble de, en etter en, fanget av den onde makten. Også moren vår og jeg og Khahiss. I mange, mange år levde vi i et evig mørke og i stede for våre egne tanker, ble vi alle hjemsøkt av Marloks brennende befaling om å drepe og spre ondskap.

- Men hvordan ble du selv fri fra Nexsus's grep? spurte Jarissa.

Alhambra ble tankefull. Hun tidde en stund, usikker på hva hun skulle si. Da kom Udelas bort til henne. Han la en hånd på skulderen hennes, og etter at de to hadde sett på hverandre, som om de delte en hemmelighet, sa han så høyt at alle kunne høre det:

- Alhambra husker ikke alt som hendte like etter at hun døde. Hun kan bare minnes bryddstykker. Men jeg husker alt. Fordi jeg har opplevd akkurat det samme. Da jeg døde, var sjelen min helt ødelagt, nesten tilintetgjort. Så det aller første stedet jeg havnet på, var ikke Fredens enger, men i skjebnegudinnenes borg. Der skulle jeg vente til de fant ut hva de skulle gjøre med meg. Mens jeg var der, helt uten noe form for eksistens, fant djinnen Cama meg. Hun kunne ane en liten gnist av min sjel, og hun fikk overtalt skjebnegudinnene til å gi meg en ny sjanse. Gudinnene ga meg en ny kropp, og Cama tok meg med til Fredens enger. Der møtte jeg Elvira, Alhambra og Khashtris. Det tok litt tid før vi ble ordentlig kjent med hverandre. Jeg må bare ærlig innrømme at også jeg ble ganske forferdet da jeg oppdaget vennskapet mellom Alhambra og Khashtris. To drager, den ene rød og den andre blå. Det var helt ubegripelig, og det varte litt før jeg klarte å godta det. Men etter hvert som jeg tillbrakte mer tid sammen med dem, så jeg sannheten. Khashtris hadde virkelig tilgitt Alhambra det hun hadde gjort mot henne og hennes folk, og venneskapet mellom dem var like rent og godt, akkurat som det vennskapet som dere levende har til Arnor. Dere stoler på hverandre og dere vil gjøre alt for han. Slik er det også for Alhambra og Khashtris. Vel, uansett. Etter dette var vi alltid sammen, vi fire. Jeg, Elvira, Alhambra og Khashtris. Vi var alle ensomme, utstøtt fra fellesskapet i Fredens enger. De andre døde godtok ikke vårt vennskap. Så det endte med at vi søkte til hverandre. Vi ble på en måte en familie. Og disse tre...

Udelas slo ut med armen i retning av de tre kvinnene.

- Disse tre ble mine beste venner. Venner som jeg kunne stole hundre prosent på, og som jeg kunne snakke med når minnene mine ble for tunge. Vel, uansett. En kort tid etter at jeg kom til dette paradiset for salige sjeler. Ja, for Fredens enger er virkelig et vakkert sted. Det minner mye om slik Vanaheim var før Marlock slapp løs Det svarte vannets krefter. Grønn og frodig natur og alle slags skapninger som enten lever hver for seg selv eller sammen med andre. I sentrum av Fredens enger står Vokternes borg. Både den og dens voktere kan virke skumle, men egentlig så er de ikke det. Borgen er et tilholdssted for de sjeler som er ekstra plaget. Slik som det jeg en gang var. Men nå som vi er helbredet i våre sjeler, er både jeg og de andre en del av vokterne som bistår andre sjeler som trenger hjelp. Unnskyld, men nå snakket jeg meg bort igjen. Hvor var jeg? Jo. Etter at jeg hadde vært i Fredens enger en stund, ble jeg helt uventet tilkalt av selveste herren av Dødsriket, og der i Stynox's slott fikk jeg høre om mitt nye oppdrag. Stynox visste alt om hvordan livet mitt hadde vært da jeg levde. Og siden jeg var i nær slekt med Arnor, fikk jeg ordre om å bistå han. Jeg kan bare si Arnor, at jeg med glede tok imot denne orderen. Nå fikk jeg endelig sjansen til å rette opp alle mine feil. Til å vise hvem jeg egentlig er, at jeg er din venn. Jeg støtter deg av hele mitt hjerte. Og nå kommer vi til det dere alle lurer på. Da jeg godtok Stynox's befaling, var det ikke nok at jeg ga mitt ord på at jeg ville gjøre alt som sto i min makt å hjelpe Arnor. Nei, jeg måtte også drikke noe fra et beger som han ga meg.