Livene Er Basert På Løgn

Kapittel 1 - Jeg gjorde det jeg måtte

Aiko

Faen ta han Deku. Hvis det ikke hadde vært for han, ville jeg ikke stått her akkurat nå. Jeg visste at det å ta han med var en dårlig ide, men aldri i livet om jeg så for meg at det ville ende opp på denne måten. For et jævla surrehue han kan være til tider.

Øynene mine søkte rundt på området. De stanset ved de grønne øynene til Deku som ga gjenskinn under lyktestolpen. Nattehimmelen hadde åpnet seg opp for lengst. De mange stjernene skinte mot synet mitt. Det fikk meg til å tenke på de vakre diamantene jeg hadde i hendene mine for litt siden. I hvert fall til Deku ødela det og ble tatt på fersken.

Noen ganger undret jeg meg over hvorfor jeg gadd å ta han med på noe som helst. Han var patetisk. Idiotisk. Håpløs. Han klarte ingenting, selv om han insisterte på at han skulle skjerpe seg.

Akkurat. For det hadde jo skjedd.

"Er du klar for å motta straffen din?" brølte stemmen til rettferdighetslederen Larc inn mot øret mitt. Litt av spyttet hans traff meg på kinnet.

Ekkelt.

"Du kan tro hva du vil. Jeg gjorde det jeg måtte," snappet jeg tilbake med hodet hevet opp mot ham. Jeg satt bøyd på knærne. Grusen ville skåret seg inn i huden min hvis jeg hadde hatt ordentlige bein. Den eneste fordelen med at de var mekaniske.

Hendene mine var rakt fram på et lavtstående bord foran meg. Jeg visste hva som ville skje.

Og jeg hadde håpet at jeg kunne unngå det.

"Du kaller det å stjele som noe nødvendig?"

"Jeg kaller det å overleve." Øynene mine trakk seg sammen til to smale streker. Jeg prøvde å stirre ham i senk, men ingenting gikk inn på den fyren her.

Æsj.

Han spyttet litt til. Denne gangen siktet han mot hendene mine. Den ene klasen traff tommelen min. "Overlevelse." Han smakte på ordet. "Du gjør meg kvalm."

"Beklager, det er ikke noe jeg kan kontrollere." Jeg trakk på skuldrene og rettet blikket mot Deku igjen. Det skyldbetyngede blikket hans skrek ut alle følelsene som vellet seg sammen inni ham. Fint for ham. Det er best at han følte skyld. Jeg ville ikke vært her med mindre han ikke hadde rotet til alt.

Det at han faktisk følte noe som helst gjorde dette litt lettere. Selvsagt, det var fortsatt skummelt, og jeg var livredd, men det var ikke så mye tyngde i brystet mitt som når jeg satte meg ned her. Hjertet mitt raste av sted da det skjedde.

Og det var ikke veldig gøy.

Jeg likte ikke at Larc rev av meg hetta som avslørte det jeg prøvde å skjule hele tiden. Ja, jeg var jente. Ja, jeg visste at det er noe negativt. Ja, jeg visste at jenter ikke skulle se ut som gutter. Ja, jeg visste det. Uansett hva det var, så visste jeg det antageligvis.

Hvorfor det nå var sånn at jenter ble hardere straffet enn gutter, visste jeg ikke. Det var nok mest fordi vi var ekstremt farlige hvis vi ville, og det syntes de fleste rettferdighetslederne ikke var rettferdig. Og siden de jo var rettferdighetsledere og sånt, var det deres jobb å sørge for at jenter ble såpass hardt straffet for handlingene sine slik at de holdt seg unna i all fremtid.

Dessverre hadde jeg aldri hørt på det. Og jeg skulle fortsette så fort dette oppspillet var ferdig. Selv om jeg måtte en ny tur til mekanikeren først. Det var jeg ganske sikker på.

"Youa!" tilkalte Larc og rettet seg opp i ryggen igjen. Jeg så bort fra Deku og videre til sidesynet hvor jeg skimtet han som skulle gi meg straffen komme fram blant mengden mennesker som sto stilt rundt.