Kapittel 20 «Dette er slutten»

68 14 0
                                    

Cyra

«Velkommen til Motell Heaven, det beste motellet i hele Frost Lake City.» Damen i resepsjonen smilte hyggelig til meg, og jeg tvang mitt eget ansikt til å gjengjelde smilet. Det så like falskt ut som perlekjedet hun hadde rundt halsen.

Jeg så meg rundt på det slitne motellet. Stedet var et høl. Hvis dette var det beste motellet i Frost Lake City ville jeg ikke ha sett de dårligste. De falmede rosa veggene var full av sprekker hvor gipsplatene hadde sprukket opp,og flere steder var det rester etter murpuss som hadde rast nedover veggene. De stoppede møblene var skittengrønne og så ut som noe en avdanket bestemor kunne ha hatt i huset sitt. Jeg skulle vedde på at hvis jeg satt meg ned så kom det til å stige opp en sky av røyk.

Resepsjonisten passet rett inn. Hun hadde på seg en gulfalmet bluse og et perlekjede som det så ut som om hun hadde plukket opp fra en søppelkasse. Ikke nok med det, hun satt med en røyk i hånda og de rødlakkerte neglene hennes klorte seg fast i den lille stumpen som om livet hennes avhang av det. I stil med rødlakkerte neglene hadde hun også rødmalte lepper som lukket seg rundt røyken og som avslørte hennes gule tenner. Stemmen hennes var også rusten, og det var tydelig at hun hadde røyket i mange år.

Likevel prøvde jeg å smile høflig til henne, men jeg klarte ikke å unngå å rynke på nesa. Det luktet muggent her, det så muggent ut her og det føltes ut om om hele stedet råtnet foran meg. Faen så ekkelt.

«Hei, jeg skulle gjerne hatt en seng for natten, er det mulig for meg å leie et rom hos dere?» Jeg la an en fin måte å snakke på, for det var sånn jeg var nødt til å snakke hjemme i Richmond. Denne damen skakket bare på hodet av meg.

«For en fin liten frøken du var, da. Si meg, hvor kommer du fra?»
Damen kikket nysgjerrig på meg over de turkise brillene sine.

«Jeg kommer fra Richmond.» Damen smilte vennlig til meg, men jeg kunne ikke unngå å føle et ubehag. Det var et eller annet som ikke stemte med henne.

«Så koselig, du ser ut som om du kommer fra en fin familie. Si meg, tjener dere mye i Richmond?» Damens smil falmet litt, og jeg så et glimt av noe i øynene hennes.

Creepy.

«Jeg beklager så meget, men jeg føler ikke for å dele slik informasjon med en fremmed.» Jeg holdt det høflige smilet oppe og damen bak disken myknet opp. Og det jeg trodde jeg hadde sett et glimt av, forsvant øyeblikkelig. Jeg var sikkert bare litt paranoid.

«Selvfølgelig, kjære deg, beklager at jeg graver så mye. Men tilbake til det vi opprinnelig pratet om. Du kan få et rom hos oss i natt, hvis du vil kan jeg også varme opp litt middag til deg og i morgen tidlig tilbyr vi her på motell Heaven deg frokost. Alt sammen for kun 68 dollar natten.»

Jeg tenkte meg om. Damen smilte rolig til meg. Tilbudet var bra, det var veldig billig og jeg fikk mye med på kjøpet. Jeg dro opp en hundredollarseddel fra lommeboken min og ga den til damen. Da hadde jeg ikke mye penger igjen, men jeg fikk utporsjonere det litt. Her oppe i nord var det kaldt, så ly var noe jeg var nødt til å prioritere. Jeg orket ikke å sove på en parkbenk nok en natt, og jeg hadde gått hele dagen uten mat. Ikke nok med det, Nero var så sliten at jeg hadde måttet bære henne den siste timen. Akkurat nå lå hun ved føttene mine med lukkede øyne. Den stakkars bikkja min var utslitt.

«Ektemannen min kan følge dere til rommet deres. Vil du at jeg skal bringe opp litt middag til deg? Jeg beklager, men middagen har allerede blitt servert for de andre gjestene våre, så det blir nok bare rester varmet i mikrobølgeovnen.»

Magen min rumlet som svar og damen smilte til meg.

«Jeg kommer med mat om en liten stund. EARL!» Den siste delen var rettet mot en gammel mann som tydeligvis var ektemannen hennes. Han var et levende skjelett. Den skrukkete huden hans strakte seg over de markerte knoklene hans. Øynene hans lå dypt i skallen og han smilte et tannløst smil til meg.

Ok, dette ekteparet var sjukt creepy, jeg fikk seriøse psykopatvibes fra begge to. Æsj.

«Hvis du ville komme med meg, frøken.» Den gamle mannen forsvant ut en dør ved siden av resepsjonen og jeg plukket opp en sliten Nero og fulgte etter ham. Når jeg passerte damen i resepsjonen, smilte hun et slu smil til meg. Hva faen var galt med disse to?

Jeg fulgte etter Earl gjennom en lang gang til en dør med tallet 13 markert i gull. Selvfølgelig. 13. de måtte kødde med meg.

Jeg orket ikke bry meg, og trasket bare inn på rommet i det Earl åpnet døren.

«Ha et hyggelig opphold hos oss,» sa han lavt før han lukket døren bak meg.

Jeg sto og så meg rundt i rommet. Det var lite, med kun en seng, et lite nattbord og gjennom en dør var det et lite bad. Fullstendig under min levestandard, men det var det beste jeg fikk. Jeg la Nero ned på det teppebelagte gulvet og ristet på dynen som lå i sengen. Jeg prøvde å ignorere den svake skyen av støv som steg opp fra dynetrekket. Jeg la så dynen på bakken og la Nero oppå den. Jeg tenkte hun kunne få sove der til jeg fikk inspisert ferdig sengen.
Jeg vet ikke om dette var noe alle burde vite, men når man er på et ekkelt motell i en skitten by, ikke se under madrassen. Skulle ønske jeg visste det. Jeg løftet opp madrassen for å sjekke fjæringen i senga, og gløttet forsiktig opp mot undersiden av madrassen. Å. Fy. Faen. Det var noe av det ekleste jeg noen sinne hadde sett. Den gule madrassen var helt brun under med noen rustrøde flekker innimellom. Ikke nok med det, flere steder var det merker etter insekter som hadde spist seg inn i madrassen. Jeg kjente en iling gå gjennom kroppen og slapp madrassen ned øyeblikkelig. Jeg fikk tårer i øynene av den skarpe lukten som kom fra undersiden av madrassen og jeg hadde en sterk trang til å brekke meg.

Jeg sto og vurderte mulighetene mine da det banket lett på døren min.
«Jeg kommer med litt kveldsmat til deg, kjære.» Det var den gamle damen, og jeg rakk ikke svare før hun åpnet døren og kom inn med et brett i hendene. Jeg siklet nærmest over maten og rev den nesten ut av hendene hennes. Den gamle damen smilte til meg før hun rygget sakte ut av rommet mitt og lukket døren stille bak seg. På brettet var det en skål med tomatsuppe og et halvt brød. Jeg kastet brødbiten til Nero som hadde våknet av lukten av mat. Hun spiste glupsk, og jeg kastet meg over skålen med suppe. Den røde suppen gjorde undre og jeg kjente varmen bre seg i kroppen. Jeg smilte tilfreds og kunne føle suppen renne nedover halsen. Jeg hadde aldri smakt noe så deilig.

Ikke lenge etterpå hadde vi begge to spist opp maten vår, og Nero hadde krøllet seg sammen oppå dynen sin igjen. Jeg sto fortsatt og vurderte mulighetene mine. Sengen var absolutt uaktuell. Så jeg endte opp med å krølle meg sammen rundt Nero på dyna. Så sovnet vi begge to tilfreds med fulle mager. Hadde jeg visst hva slags sted jeg hadde sjekket inn på, så ville jeg ikke ha sovet den natten.

*****

 
Jeg våknet midt på natta av lave stemmer i gangen utenfor rommet mitt. Jeg satte meg søvnig opp og kjente de støle musklene mine skrike i protest. Jeg skulle til å reise meg opp for å sjekke hva det var stemmene snakket om, da døren min skled stille opp. Det ble helt tyst i gangen, og det mørke rommet mitt ble lyst opp av en smal stripe med gult lys fra gangen utenfor. Så så jeg en mørk skikkelse snike seg inn på rommet mitt. Pusten min satte seg fast i halsen og jeg kjente panikken komme. Hva var det som skjedde?
Jeg bevegde meg sakte bakover på gulvet, men kom ikke langt før skikkelsen kastet seg på meg, og det var da jeg så det. Det var da jeg så den sølvblanke kniven han holdt i venstre hånd. Jeg rakk ikke skrike før skikkelsen la en skrukkete hånd over munnen min og jeg kunne kjenne et iskaldt knivblad mot strupen.

Faen, nå hadde jeg virkelig problemer.

Livene Er Basert På LøgnWhere stories live. Discover now