Livene Er Basert På Løgn

Kapittel 25 "Jeg elsker deg"

Aiko

Jeg følte aldri at Deku og jeg kom til å bli noe mer enn venner. Det var mest sannsynlig fordi han alltid var så patetisk, og situasjonen vår hjemme gjorde det nesten umulig at det kunne ha utviklet seg til noe. Men nå føltes det annerledes. Jeg visste ikke hvorfor, det var bare noe. Kanskje det hadde vært møtet mitt med Rior som gjorde det klart, eller at det bare hadde vært åpenbart fra begynnelsen.

Jeg elsket Deku. 

Veldig, veldig høyt. Så høyt at jeg nettopp hadde drept Rior for å holde ham i live. For å holde meg selv i live.

For å holde oss i live.

Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med det. Mest sannsynlig ville jeg aldri si noe om det til ham. Vi hadde fortsatt et oppdrag å fullføre, og jeg trodde ikke å si det ville forandre noe på det. 

Det var vel heller at den ene følelsen inni alt kaoset som veltet rundt inni meg, var beroligende. Den ene følelsen av det jeg elsket igjen i denne verdenen. Alt var samlet mot en person: Deku. 

Jeg følte meg ganske patetisk for å føle det sånn. 

Når begynte jeg å bli så svak?

Jeg kom inn på hotellet igjen med retning mot rommet til Deku. Jeg banket hardt på et par ganger før han åpnet, med håret stående i alle retninger og øynene halvveis igjen.

"Aiko? Hva gjør du her? Klokka er sånn fire om morgenen."

"Vi må dra."

"Hvorfor det?"

"Fordi Rettferdighetsgruppa vet at vi er her. Vi må komme oss unna før de finner oss."

Jeg skulle til å gå inn til mitt eget rom, da hånda hans grep tak om underarmen min. Jeg virret rundt over berøringen. 

Deku tok kjapt til seg hånda når han så det. "Ehm ... Hvordan vet du det?"

"Fordi ..." Jeg stoppet opp før jeg sa noe dumt. Å nevne Rior ville ikke bringe med seg noe annet enn krangel mellom oss, og jeg orket ikke krangle akkurat nå. "Fordi jeg bare vet det."

"Det er forklaringen din? Er det noe du ikke har lyst til å si til meg? Du vet at du kan si hva som helst uten at jeg vil føle meg noe såret."

Det tvilte jeg på.

Jeg fortsatte bare å gå til mitt eget rom. "Bare gjør deg klar. Jeg møter deg nedi resepsjonen om noen minutter."

Deku sa ingenting til det, alt jeg hørte var døra hans som lukket igjen bak meg.

*****

Jeg innså ikke hvor nærme broen over til Norden vi var i Heliumin. Selvfølgelig, jeg fant det ut så fort vi forlot byen og vandret langs en øde vei som ingen brukte lenger. Det ble kaldere og kaldere jo lenger vi gikk, og snart kjente jeg tegn til snø i lufta. Jeg prøvde å fange noen fnugg i hånda, pustet ut kald luft av munnen, kjente kinnene mine bli røde. Vi nærmet oss grensen til Vesten snart. Jeg kunne ærlig talt ikke vente.

Deku holdt seg stille imens vi gikk. Jeg prøvde flere ganger å åpne munnen min for å si noe, men bestemte meg til slutt for at det ikke var verdt det. Deku fikk snakke når han var klar til å snakke. I mellomtiden måtte jeg bare forberede meg på at samtalen kom til å handle om Rior. Selv om Dekus tanker om ham og mine tanker om ham var helt forskjellige.