Cyra
Tikk. Takk.
Tikk. Takk.
Tikk. Takk.
Jeg åpnet møysommelig øynene og skulte mot James som sto ved fotenden min. I den høyre hånden holdt han et gjøkur, og jeg visste at snart kom den stygge lille fuglen til å sprette ut, si noe som skulle ligne fuglekvitring, for så å forsvinne inn i det jævlige, lille huset sitt igjen. James visste hvor mye jeg hatet det gjøkuret, den konstante tikkelyden, og ikke minst den tilbakestående fuglen som spratt ut, dinglet litt og lagde noen harkelyder. Faen så jævlig.
Jeg stønnet og trakk den ene silkeputen min opp foran ansiktet og klemte til. Hvis jeg klemte hardt nok, så kom sikkert den irriterende klokken til å forsvinne. Riktignok så ville det ikke bli det eneste som forsvant, med tanke på at jeg kom til å dø, men det var ikke viktig her.
«Frøken Cyra, du er blitt invitert på lunsj med Vita og familien. Jeg råder deg til å takke ja med tanke på tidligere hendelser som har funnet sted i deres selskap. Derfor har jeg tatt meg den friheten jeg har som hovmester, og takket et stort og hjertelig ja på dine vegne. Lunsjen er om fire timer, du hopper over frokosten i dag, for Axon kommer hit om kun noen minutter med en kjole til deg. Han har også med seg assistenten sin som skal fikse sminken din. Du har å oppføre deg pent nå, Cyra, spesielt med tanke på at Jonah kommer til å være der. Han er et svært godt parti for en ung dame som deg selv, hvis jeg skal si så meg selv.»
Faen ta Jonah.
Faen ta Vita.
Faen ta James.
Faen ta alle sammen.
Faen ta hele verden.
Bortsett fra Nero.
Men resten, resten kunne dra til helvete for alt jeg brydde meg.
James merket ikke irritasjonen min og fortsatte monologen sin:
«Og frøken Cyra, vi gjorde en avtale om at Nero ikke skulle bli med, men du vet jo hvordan Vita er, og hun har bedt deg om å ta med, jeg siterer: det lille sjarmtrollet.» James rettet litt på månebrillene før han begynte å gå mot døren.
Tikk. Takk.
Tikk. Takk.
KOKO.
KOKO.
Der ja. Der kom den. Den lille fuglen sprang ut av det lille huset og skrek «koko» som om den skulle være mentalt skadet. Kanskje den var det.
Mennesket som oppfant det jævla gjøkuret måtte være temmelig dum, eller kanskje
døv. Ikke vet jeg.
«Frøken Cyra, var jeg ikke klar nok? La meg si dette så du skjønner: reis deg opp, ta på deg noen klær og vær klar når Axon kommer hit. Nå.» James sin stemme var bestemt, og jeg vurderte kun i ett sekund å bli liggende i senga før jeg bestemte meg for å gjøre som han sa. James kunne være ganske skremmende når han faktisk gikk inn for det. Vanligvis var han bare en koselig, gammel bestefar.
Jeg karet meg opp fra senga og børstet tilbake det flokete håret mitt, som på magisk vis alltid endte opp i ansiktet mitt når jeg sov. Merkelig.
Nero løftet hodet søvnig i det jeg bevegde på meg, men lukket bare øynene igjen og var straks inne i drømmeland etter en liten stund. Jeg skulle ønske jeg var en hund. Tenk så mye enklere alt hadde vært da.
Tenk så mye lettere alt hadde vært hvis min største bekymring hadde vært om jeg skulle tisse på den høyre eller venstre lyktestolpen. Det hadde vært deilig det.
Det tok ikke lang tid før jeg hørte den majestetiske ringeklokken ringe gjennom huset. Æsj. Den merkelige skredderen min var her.
Jeg kunne høre latteren hans helt opp hit, og jeg var to etasjer unna. Han snakket for høyt, han trodde sikkert at alle sammen rundt han var døve. Kanskje han var i familie med han som oppfant det jævla gjøkuret.
Jeg dro på meg den første t-skjorten og buksen jeg fant, og åpnet døren til rommet motvillig. Planen var at jeg skulle gå ned, smile høflig og så ta dem imot i salongen, men Axon hadde andre planer. Straks jeg åpner døren braste han inn i rommet, som en elefant i ballerinasko. Han tok en liten piruett og stoffet han holdt i hendene virvlet rundt ham.
Like etter kom det en spinkel dame med atten lag brunkrem. Jeg skulle vedde på at hvis jeg tok en hammer og begynte å banke en spiker inn i huden hennes, så ville alle lagene med krem hindre spikeren i å nå frem. Tanken moret meg.
«Cyra, søta, herregud så godt det er å se deg! Jeg har det mest nydelige designet for drakten din i dag. Jeg lover deg, du kommer til å elske antrekket. Du kommer faktisk til å elske det mer enn gallakjolen jeg lagde deg, som, hvis jeg får si det selv, var nydelig.»
Å Gud hjelpe meg.
***
«Så fint at du kunne komme på slikt et kort varsel, Cyra. Her, sett deg ved siden av Jonah her.»
En servitør trakk ut en stol til meg og jeg tvang meg selv til å ikke skjære en grimase. Trodde de jeg manglet evnen til å sette meg ned på en stol selv? Bare for å være irriterende, så løftet jeg føttene mine fra gulvet i det servitøren dyttet meg på plass ved bordet slik at vekten ble dobbelt så stor.
Vita satt smilende på den andre siden av bordet med hendene foldet pent på bordplaten.
Jeg smilte et lite smil, eller, der kom den triste klovnen med forstoppelse frem igjen.
Nero hoppet opp i fanget mitt og satte seg med forlabbene på bordet. Slik satt hun og stirret Vita i senk.
Det tok ikke lang tid før maten kom inn på store fat. Lunsj ja. Mer som tolvretters middag for en familie på førtitre.
Vi spiste med kun lett småprat mellom oss. Ved siden av meg stotret Jonah seg gjennom setning etter setning. Kunne han bli mer patetisk?
Plutselig kremtet Vita og bordet ble stille.
«Cyra, det er en grunn til at vi har bedt deg hit i dag. Vi har et glimrende forslag til deg. Kunne du tenke deg å gifte deg med Jonah?»
Faen heller.
ESTÁS LEYENDO
Livene Er Basert På Løgn
Ciencia FicciónVerden er splittet i to, og det betyr at flere enn bare én må fortelle sin historie. Cyra var født rik. Hun har alltid hatt det så bra at ingenting burde være feil, men hun hater livet sitt. Hun hater alt. Utenom hunden Nero så klart. Aiko ble oppvo...
