Livene Er Basert På Løgn

Kapittel 19 "Jeg finner alltid en utvei"

Aiko

De jævla idiotene fikk som fortjent. Så fort vi nådde tilbake til Vertshuset igjen, styrtet jeg inn på alle rommene til jeg fant dem, og kjørte metallkneet inn i skrittet på den første mannen som våget å komme nær meg.

Og han var heldig.

De andre var så oppbanka av gjentatte slag med metallhånda mi, at bare av å se på dem ville magen vrenge seg. 

De fikk som fortjent.

Deku og jeg orket ikke bli værende noe særlig mye lenger etter det, så vi fartet videre etter at jeg var ferdig med mitt. Deku skjønte hva jeg hadde gjort, men for en gangs skyld, sa han ingenting utenom å nikke takknemlig og følge etter meg.

Ansiktet hans var blått og lilla rundt øynene. Munnen var sprukket på to steder, og det ene kinnet var så stort at jeg måtte stikke innom en butikk for å kjøpe noe avkjølende for å få hevelsen hans ned. Det hjalp ikke stort, men Deku klagde ikke. Ikke en eneste gang.

Kanskje han hadde blitt sterkere uten meg.

Det tok lang tid før vi kom oss til byen Gangal, den spirituelle byen som kun så renhet som det eneste rette. Ved det tidspunktet så Deku litt bedre ut.

Men på grunn av dette med renhet, kom vi ikke inn porten. Så vi sto fortsatt på utsiden av den. 

"Kom igjen. Selv om beina mine er laget av metall, betyr ikke det at jeg er skitten." Jeg hevet et øyenbryn mot vakten som var prydet med gull fra topp til tå. Det fregnete ansiktet og den rødsprengte hudfargen fikk han til å se fryktelig dum ut i det fancy antrekket.

"Jeg beklager, vi lar ikke halvmekaniske mennesker slippe inn i byen vår."

Jeg stønnet. "Seriøst? Du kødder nå?

"Nei."

Deku la en arm på skulderen min, men jeg ristet den av meg for fort til at han rakk å ta ordentlig tak. Jeg var ikke ferdig med denne idioten ennå. Jeg måtte sette ham på plass. Trodde han at jeg valgte å bli halvmekanisk? Trodde han dette var noe jeg ville være?

I så fall tok han grundig feil. Og jeg skulle faen meg banke det inn i den tette pappen av en skalle han hadde også.

"Slipp oss inn," formante jeg.

"Nei."

"Vi trenger et sted å være."

"Da får dere vandre videre til neste by."

Nå var det rett før jeg grep tak om drittuniformen hans som glitret - ja, glitret - i sollyset. "Jeg er ikke skitten."

"Du ser skitten ut."

"Å. Så fordi jeg ikke er dekket med gull og glitter, er jeg skitten. Fordi jeg bruker normale klær istedenfor de greiene der -" Jeg tok hånda ut og viftet med den over kroppen hans. "så er jeg skitten."

"Du er ikke skitten på grunn av klærne dine. Du er skitten fordi kroppen din ikke er laget av de riktige materialene."

Nei, nå altså. Nå skulle han få høre det.

Jeg tok tak i skjortekragen hans. "Hvem faen tror du at du er? Tror du jeg vil ha bein laget av metall? Tror du jeg vil være sånn som dette?" Han svarte ikke. "Svar meg!"

Istedenfor å si noe som helst, presset han fingrene rundt en liten knapp han hadde i hånda si, som umiddelbart satte i gang en eller annen tilfeldig alarm på andre siden av muren foran oss.

Å satan. 

Deku tok hånda over min, tvang meg til å slippe taket i vakten. "Aiko, jeg beklager å måtte være den som forteller deg dette, men du må roe deg ned."