Livene Er Basert På Løgn

Kapittel 26 "Et lys i mørket"

Cyra

"Frøken?" Noen ristet i meg. Hvorfor skulle jeg reagere på det? Jeg var så trøtt, jeg var så sliten, jeg orket ikke mer. Jeg orket ikke vise at jeg hørte personen.

"Frøken, er du i live?" Stemmen var mørk. Mann. Han ristet i meg igjen. Nei, ikke gjør det. Bare la meg sove. Bare la meg ligge i denne numne, følelsesløse boblen resten av livet. Øynene mine var klistret sammen. Jeg orket ikke åpne dem.

"Kjære, kom og hjelp meg med henne! Hun puster fortsatt!" Jeg kjente et par med hender gripe om meg og løfte meg opp. Nei, ikke rør meg. Ikke vekk meg. Ikke ta meg vekk fra dette behagelige intet.

"Jeg henter to tepper. Lever hunder?" En kvinnestemme. En mild stemme. Hunden? Hva var det hun snakket om? Det var bare meg her. Det var bare meg i dette numne, mørke landskapet.

"Ja, Katherine, brystet hever og senker seg fortsatt på den lille skapningen. Hvor lenge har de ligger her i snøfonna?" Mannsstemmen igjen. Den var nærmere nå. Det måtte være han som hadde løftet meg opp.

Hunden? Hjernen min var som ull. Ingenting trengte seg igjennom. Jeg prøvde å forstå noe. Hunden? Var det en hund her? Jeg burde huske noe, noe viktig. Hvorfor klarte jeg ikke huske det? Et minne tok form i den tåkete bevisstheten min. En svart liten valp som snuste på hånden min. Hvem var hunden?

"Frøken?" Det var kvinnen som snakket denne gangen. Jeg kjente at noe ble lagt over meg. Hva var det de hadde snakket om? Tepper. Noen måtte ha lagt et teppe over meg. Kunne ikke disse menneskene la meg være i fred?

"Vi får ta dem med hjem, Michael. Både den unge frøkenen her og hunder hennes puster fortsatt, så det eneste vi trenger er å få i dem litt varme." Hunden. De snakket fortsatt om denne hunden. Nero. Det var Nero. Hunden het Nero.

Så husket jeg. Den hunden var min. Det var Nero. Min beste venn i hele verden. Plutselig ville jeg ikke være i dette mørket lenger. Jeg måtte ut. Jeg måtte komme meg til Nero. Leppene mine var frosne, jeg klarte ikke åpne dem.

Men jeg måtte si noe. Jeg måtte fortelle Nero at alt var fint. Jeg prøvde å bevege kroppen, men den lystret ikke. Noen mumlelyder kom ut av munnen min idet jeg prøvde å snakke for andre gang.

"Katherine, nå våkner hun! Frøken, frøken, kan du høre meg?" Det var mannen igjen. Jeg klarte bare å mumle tilbake. Det var tydeligvis godt nok for ham, for han begynte å snakke til meg.

"Hva er navnet ditt, frøken? Jeg er Michael, og damen er Katherine, kona mi. Vi kjørte forbi deg og hunden din her i snøfonna. Bare slapp av, vi skal ta dere med hjem til oss sånn at dere får igjen varmen. Dere ser begge stivfrosne ut." Jeg hadde ennå ikke åpnet øynene, og jeg orket ikke snakke mer.

Det siste jeg husket før jeg besvimte, var den inntrengende tanken om at jeg måtte komme meg på beina. Jeg måtte beskytte Nero. Så sluknet jeg.

*****

Jeg kjente en varm hånd legge seg på pannen min. Hjernen min skrek fare. Jeg slo øynene opp og fektet med armene.

"Rolig, frøken. Jeg ville bare sjekke temperaturen på deg. Vi skal ikke gjøre deg noe." Damen som sto ved siden av meg holdt armene avvæpnende over hodet. Hun hadde rødbrune krøller og et rundt ansikt. Rynkene rundt øynene hennes tydet på mange år med glede. Instinktene mine fortalte meg at hun var trygg. At jeg kunne stole på henne.