Livene Er Basert På Løgn

Kapittel 18 "Et siste farvel"

Cyra

Til James – beklager gamle mann, jeg husker ikke etternavnet ditt,

Husker du meg? Du vet, den irriterende jenta som du har måttet passe på i veldig mange år fordi hennes egne foreldre hadde forlatt henne. Wow, det hørtes ikke særlig lystig ut.

Uansett, reisen så langt har vært helt jævlig. Ikke nok med at jeg mistet bankkortet mitt på togstasjonen, jeg måtte stå ved siden av verdens tykkeste mann som stinket svette. Og nå sitter jeg på en parkbenk på togstasjonen i Frost Lake City. Jeg holder på å fryse ræva av meg, jeg har ikke på meg klær til å takle dette jævlige været. Det er kaldt. Det er snø. Det er vått.

James, Frost Lake City er et høl. Jeg sverger, dette stedet eier ikke en eneste villa. Det er ingen restauranter her, jeg har ikke funnet et eneste femstjerners hotell og det stinker kloakk.

Nero er det eneste som holder motet mitt oppe akkurat nå. Hun har holdt seg tett inntil meg hele tiden siden vi dro hjemmefra. Nå vet jeg ikke om det er fordi hun var kald eller om hun faktisk følte en trang til å holde seg tett inntil meg. Spiller ingen rolle, hun gir meg styrke akkurat nå, og det er akkurat det jeg trengte.

Jeg savner deg. Jeg savner Richmond. Jeg savner himmelsengen min. Jeg savner livet mitt. Jeg savner alt som jeg nå har gitt avkall på. Eller, ikke menneskene i Richmond, men resten. Det frister veldig for meg å snu. Jeg vil hjem, men jeg kan ikke. Jeg ville ikke klart å leve med meg selv hvis jeg hadde snudd nå. Jeg har så inderlig lyst til å bare ta neste tog hjem, men jeg må finne henne. Jeg må finne søsteren min.

Grunnen til at jeg skriver dette brevet til deg James, det er ikke bare fordi at jeg savner deg, jeg har en tjeneste jeg må be deg om, og jeg kan bare håpe at du kommer til å gjøre denne siste tingen for meg. Du skjønner, jeg kommer aldri tilbake. Selv om jeg skulle ønske det så utrolig mye, så kan jeg ikke dra tilbake. Jeg har bestemt meg for å lete etter søsteren min til døden. Jeg kan ikke leve videre i vissheten om at hun er der ute et sted uten meg. Jeg kommer til å søke videre i verden helt til jeg finner henne. Kanskje jeg dør i morgen, kanskje jeg dør om sytti år. Jeg vet ikke, men jeg kommer aldri hjem igjen. Jeg har lagt det gamle livet mitt bak meg, og jeg har ingen planer om å se meg over skulderen.

Så det jeg vil be deg om å gjøre er å annonsere min død i Richmond. Grunnen til dette er at villaen har deg som arvtager etter min død. Jeg vil at du skal ha huset, du har fortjent det etter å ha holdt ut med min syting i så mange år. Jeg vil at du skal få et godt liv de siste årene du lever, for vi vet begge at du er en gammel, skrukkete rosin som snart kommer til å tørke helt ut. Poenget mitt er at du har fortjent et liv i behagelighet. Så hvis du kunne ha gjort denne siste tingen for meg, så ville jeg ha vært takknemlig til deg for resten av mitt liv.

Dette er vårt siste farvel James, og det smerter meg å vite at jeg aldri kommer til å se deg igjen. Jeg kommer til å savne deg svært mye. Det er ikke noe vits for deg å svare på dette brevet, siden jeg har ingen fast adresse og kommer mest sannsynlig aldri til å få et svarbrev fra deg, så ikke tenk på det. Jeg vet hvor mye du kommer til å savne meg og, og jeg håper inderlig at du tar over huset for meg. Og mens du holder på, hold en fin begravelse for meg med masse pene blomster og dramatisk musikk. Jeg liker å forsvinne med et bang.

Uansett, dette er siste ord fra meg. Jeg kommer til å savne deg, og bortsett fra Nero så er du den som har betydd mest for meg gjennom hele livet mitt.

Cyra og Nero.

Dine to rampete, uoppdragne frøkner.