Livene Er Basert På Løgn

Kapittel 28 "En ny venn?"

Cyra

Jeg studerte jenta ovenfor meg. Både den mekaniske og den normale hånden hennes hvilte på bordet. Hun så ut som om hun hadde vært gjennom krigen. Det korte, hvite håret hang slapt ned i ansiktet hennes og dekket så vidt de hovne øynene med mørke ringer under. Hun så ut som et vrak.

Mellom oss på det slitte bordet sto det nå flere tomme ølglass. Jenta med de mekaniske beina og den forjævlige historien hadde drukket opp alt. Jeg bestilte bare enda flere øl til henne, hun så virkelig ut som om hun trengte dem.

«Men du, hva heter du egentlig?» Jenta løftet bare blikket og to akvamarinfargede øyne glitret mot meg. De var egentlig ganske pene, og ikke så ulik mine egne.

«Aiko.» Svaret var kort, hun var ganske mutt. Tydeligvis ikke den snakkesalige type.

«Kjempeflott, mitt navn er Cyra. Og denne hunden, som du så høytidelig tråkket på tidligere, er Nero.» Den svarte hunden min løftet svakt på ørene der hun satt i stolen ved siden av min. Det var nesten så hun skjøt ut brystet da jeg nevnte henne. Rare bikkje.

Aiko nikket bare, munnen hennes var vendt nedover.

Jeg knipset med fingrene mot servitøren. Her skulle det drikkes, det var jo hun som spanderte. Eller var det meg? Jeg visste ikke engang. Det gikk sikkert fint.

«To øl til.» Hun nikket og gikk bort til baren.

Aiko studerte meg plutselig inntrengende.

«Hva er din historie, da? Jeg klarer ikke skjønne hva en fisefin liten prinsesse som deg skal i Østen.» Unnskyld meg. Fisefin? Kalte hun meg fisefin? Hvem trodde denne drittungen at hun var?

«Det har du ikke noe med. Og bare så du vet det, så er jeg ikke fisefin. Jeg har hatt det like tøft som deg.» Aiko bare fnyste. Æsj. Ivrig etter å bevise begynte jeg å fortelle.

«Jeg er også foreldreløs, og jeg ble nesten tvunget inn i et ekteskap mot min vilje, og jeg hadde ingen venner bortsett fra Nero her, og ja, reisen hit har vært helt forferdelig. Jeg mistet alle eiendelene mine, et gammelt muggent ektepar prøvde å drepe meg, og jeg er ganske sikker på at jeg har store gnagsår på begge hælene.» Da jeg var ferdig innså jeg hvor patetisk forsøket mitt hadde vært. Jeg hørtes ut som en sutrende liten unge i forhold til den reisen hun hadde gjennomgått.

Heldigvis dekket jeg over det ved å skyve den ene av de to ølene som ble satt ned på bordet foran henne.

«Drikk bort alle sorgene.» Aiko bare løftet et øyenbryn mot meg før hun løftet det store glasset mot leppene.

Jeg grep mitt eget glass og helte ned den gule væsken. Gjærsmaken på ølet ble hengende igjen lenge i ganen og bak i svelget. Etter bestilte vi flere øl. Og så enda flere.

Stemningen mellom oss hadde i starten vært ganske anspent, men nå var det som om vi hadde vært venner for alltid. Aiko fniste og rapte høyt. Et par som satt på bordet til høyre kikket i avsky bort på oss.  Jeg viste dem fingeren og rapte enda høyere. Aikos fnising gikk opp i fistel.

Så morsomt. Jeg hikket litt før jeg kopierte fnisingen hennes. Så der satt vi, to fremmede mennesker, på en bar oppe i Norden, og kaklet som fulle høner. Lol.

Jeg knipset sløvt mot servitøren som kom bort til oss med en sur mine. Synet mitt var sløvt og ytterkantene var tåkete, men jeg så likevel helt fint. 10/10 godt syn.

«Ksan vi ...» Jeg tok meg sammen og konsentrerte meg for å ikke snøvle. «Kan vi beshtill..» hikk. «...he merhe øl?» Øl var et ganske morsomt ord. Øøøøøøøøl. Hihi, så artig. Jeg fniste litt igjen. På andre siden av bordet prøvde Aiko å helle i seg de siste restene fra glasset.