Livene Er Basert På Løgn

Kapittel 7 "Jeg er sterkest alene"

Aiko

De rasende tankene ba meg alle om det samme akkurat nå.

Hiv ham nedover bakken sånn at han skader seg og ikke kan komme opp igjen. Fest ham til en stolpe med det tauet han er surret inn. Lat som du ikke har sett ham og bare gå videre. Ignorer ham. Skad ham. Bare noe. Bare gjør noe.

Og det er generelt alt jeg tenkte.

Musklene rykket til ved øyenbrynet. En fæl uvane som gjorde at jeg så mye sintere ut enn jeg faktisk var. Brynene presset seg sammen. En dyp fure var å kjennes mellom dem.

Jeg pustet så rolig inn og ut jeg kunne. Jeg måtte bare få kontroll over denne situasjonen jeg befant meg i. "DIN JÆVLA IDIOT! HVA GJØR DU HER?!"

Ok, mislykket. Men han så skremt ut i det minste.

"J-Jeg bekla-ager," stammet han. Han stammet alltid når han ble nervøs. "Jeg tenkte bare at-at jeg kunne h-hjelpe."

Jeg ristet oppgitt på hodet og tok to fingre over neseryggen. Han var virkelig utrolig til tider. Hvorfor var han her? Hvordan visste han at jeg kom til å være her? Jeg forsto ikke.

"DU ER IKKE TIL HJELP, DEKU!" brølte jeg.

"Unnskyld." Han så livredd ut.

Jeg prøvde rolig å hisse meg selv ned et par hakk. Det ville vært patetisk å fortsette på denne måten. "Hvorfor er du her?"

Spørsmålet var rolig, så nå burde han kunne svare uten å frike helt ut. Jeg møtte blikket hans. Tauet var surret rundt armene og beina. Rundt og rundt i en dans som aldri så ut til å ende godt. Øynene hans så skremte ut. Jeg kremtet litt imens jeg gikk mot ham.

"Jeg tenkte å stjele de bøkene vi snakket om." Fingrene mine fomlet med tauet rundt ham. "Siden du mistet hånda di, tenkte jeg du kanskje kom til å holde deg inne. Jeg tenkte at jeg for en gangs skyld kunne gjøre nytte av meg ved å stjele de bøkene. Du vet... siden feilen min kostet deg en kroppsdel og sånt..."

Han sa det som om jeg solgte kroppsdelen til noen.

Det var lett å vikle opp tauet med den ekte hånda mi, men den mekaniske gjorde ikke helt som jeg ville. Litt frustrert begynte jeg å rive i tauet til det røk mellom fingrene.

Deku stirret forferdet ned på brystet sitt hvor jeg halvveis hadde revet med halvparten av skjorta hans også. Brystkassen hans hevet og senket seg anspent.

Faen.

"Jeg ble litt irritert," unnskyldte jeg meg og grep tak i de løse delene av tauet. Øynene hans var vidåpne. Jeg vek unna med blikket mitt.

"Gå hjem, Deku. Du burde ikke være her."

"Nei, du burde ikke være her."

"Familien min sulter! Jeg må gjøre dette!"

"La meg gjøre det med deg i så fall."

Jeg pustet tungt ut. "Nei."

"Hvorfor ikke det?" Han så direkte såret ut.

Åh. Han burde virkelig ikke ha spurt det spørsmålet. Snart kom jeg til å brase ut med sannheten hvis han ikke passet seg. Jeg var illsint over den dumme holdningen hans. Jeg var rasende fordi han kostet meg høyrehånda. Jeg var så sint fordi han sto her og lot som han kunne hjelpe meg. Noe han ikke kunne.

Det kunne han aldri.

"Hvis du skal hjelpe meg, trenger jeg at du ikke blir tatt denne gangen."

Et vinnende rop brøt ut av munnen hans. "Takk, Aiko!" Han trakk meg inn for en bamseklem. Jeg klarte ikke la være å smile litt over hvor glad han ble hver gang jeg tok han med på noe. Ja, så var jeg innerst inne kokende sint over handlingen hans tidligere. Men det spilte ingen rolle hva tankene skrek til meg. Hva de brølte om at jeg skulle si eller gjøre.