Livene Er Basert På Løgn

Kapittel 6 "Alle gode ting er tre"

Unnskyld den korte delen, men noen har skrivesperre...

Cyra

En våt tunge slikket meg i ansiktet. Jeg slo øynene opp og så rett inn i den åpne kjeften til Nero. Jeg trakk pusten dypt i overraskelse og trakk samtidig inn den råtne morgenånden hennes. Det luktet tre uker gammel melk. Æsj.

Jeg dyttet det svarte hodet hennes unna og satte meg opp i sengen min. De trøtte øynene mine for rundt i rommet på leting etter noe å feste seg til, men jeg fant ingenting.

Nero dyttet snuten sin inn i siden min for å trekke til seg oppmerksomheten min. Smarte bikkje.

Blikket mitt møtte de mørke øynene hennes og hun lente seg fremover og slikket nesetippen min forsiktig.

Jeg klarte ikke å la være å smile. Noen ganger var hun bare for søt.

Jeg dro meg ut av sengen og satte føttene inn i de varme tøflene mine. Så ruslet jeg og Nero ut av soverommet vårt og ned trappen for å spise frokost.

James sa ikke mye ved frokostbordet. Jeg visste at han var skuffet over meg. Jeg så i øynene hans hvor flau han var over meg etter at jeg dreit meg ut ved den store middagen i går. Jeg sa ikke mye jeg heller. Det virket som om vi hadde en taus enighet om at ingen av oss skulle bringe opp gårsdagens hendelser.

Jeg måtte ut. Jeg følte meg ikke velkommen i mitt eget hus. Alle i huset var klar over at jeg var byens snakkis, og mange av mine egne tjenere sendte meg blikk fullt av skam. Det var hardt for dem. Tenk så forferdelig det måtte være for dem å måtte høre sladder om meg i offentligheten og vite at de var nødt til å jobbe for meg. Andres syn på deg var det eneste som betydde noe her i Richmond. Jeg ville ikke ha blitt overrasket hvis en av dem sluttet. Mer skulle det ikke til.

Jeg ble ikke lenge i huset etter frokost. Jeg spurtet nærmest opp trappen, dro på meg den mest komfortable kjolen jeg kunne finne og børstet det lange håret mitt før jeg satte det opp i en løs, men elegant, knute.

Jeg dro på meg noen sko og så var jeg og Nero på vei. Hvor vi skulle, visste jeg ikke. Det eneste jeg visste var at jeg måtte vekk fra den trykkende stillheten i huset.

Nero luntet bare ved siden av meg og snuste litt i gresset ved siden av fortauet.

Været var fint og sola skinte ned på asfalten under føttene mine. Det var ikke en sky å se på himmelen og jeg måtte myse med øynene for å se oppover. Jeg ga raskt opp siden blikket mitt ble spettet av små, svarte flekker som danset i utkanten av synsfeltet mitt. Sykt irriterende.

Jeg holdt hodet hevet samtidig som ryggen min var like strak som om jeg skulle ha stukket en jernstang opp i ræva. Holdningen min var stiv, selv om jeg anstrengte meg for å se avslappet ut. Jeg kunne se blikkene de sendte meg. De fire damene på andre siden av gaten stakk hodene sine og kastet smålige blikk i min retning. Jeg prøvde å late som om det ikke plaget meg, men jeg er ganske sikker på at jeg mislyktes fullstendig.

«Hvis det er meg dere snakker om, så kan dere gjerne komme over hit og kysse meg i ræva!»

Ja. Jeg mislyktes fullstendig.

Damene stirret forskrekket på meg, og jeg stakk bare tungen ut mot dem før jeg fortsatte nedover gaten. Overrike tisper som ikke har noe bedre å gjøre enn å glo på andre hele dagen. Det var ikke min feil at Nero ikke ville oppføre seg.

Når vi snakker om sola, så skinner den.

Ikke. Nå. Igjen.

Vær så snill, ikke nå igjen.

Faen.

Nero hadde oppdaget noe i den nærmeste kjolebutikken og smatt inn idet en dame i burgunderfarget kjole åpnet døren.

Jeg vurderte å bare gå. Late som om Nero ikke var min hund. Kanskje jeg kunne gi henne til en snill gammel dame som ikke hadde så mye selskap.

Aldri i livet.

Det var meg og Nero mot verden, og ingen skulle skille oss.

Jeg hastet inn i butikken etter Nero og så raskt hvordan bikkja mi nok en gang hadde gjort livet mitt vanskeligere.

Nero hang i kjolekanten til en flaskegrønn fløyelskjole. Damen som bar kjolen skrek og flakset med armene i et tamt forsøk på å fjerne Nero. Dessverre hadde Nero et steinhardt grep om kjolekanten og hun planla ikke å slippe.

Det hørtes en lyd av noe som revnet og Nero tumlet bakover med et grønt kjolestoff i munnen. Helt ut av det blå kom det en rødmusset mann ut fra bakrommet. Han grep Nero i nakkeskinnet og løftet henne opp i været.

Nero klynket idet mannen begynte å riste henne som om hun skulle ha vært en filledukke.

Jeg så rødt.

Ingen, og jeg mener ingen, rører hunden min uten min tillatelse. Jeg tok fart og hoppet opp på ryggen til mannen. Så knyttet jeg nevene og begynte å slå løs på skuldrene og hodet hans.

«Slipp bikkja mi, din kjøter! Hvem faen tror du at du er?! Slipp henne ned øyeblikkelig!»

Mannen slapp i ren overraskelse og Nero falt mot gulvet.

Jeg var rask til å plukke henne opp og haste ut av butikken. Aldri om vi skulle inn i den butikken igjen. Aldri.

Huset mitt virket plutselig veldig koselig.

Jeg bestemte meg for å dra hjem igjen, så jeg løftet Nero opp i armene mine og hastet hjem igjen.

Det var en grunn til at jeg ikke likte å være blant andre folk. Jeg endte alltid opp med å drite meg ut, og dessuten så var andre folk kalde, overlegne og rett og slett slemme.

Jeg hadde kommet helt hjem, og skulle akkurat til å ta fatt på gangstien opp til villaen min, idet et lite kremt fikk meg til å snu hodet.

På gaten satt det en liten unge. Han var dekket i flere lag med skitt fra topp til tå og kroppen hans var spinkel og huden blek. Han var en av de fattige. De som knapt nok overlevde og fant mat i søppelkassene til andre og sov på gaten.

Motbydelig.

Jeg løftet et øyenbryn mot gutten som et tegn på at han skulle fortsette.

«Er du Cyra?»

Stemmen hans var svak og jeg fikk øyeblikkelig et brennende ønske om å ta vare på den lille gutten. Jeg hadde så lyst til å ta han med inn, gi han et bad og få varm mat inn i den bleke kroppen.

Jeg nikket og prøvde å smile forsiktig. Jeg ville ikke skremme han vekk.

Han rakte meg et brev som han hadde krøllet sammen i de små nevene sine.

«En mann i kappe ba meg gi dette til deg. Han sa at jeg skulle fortelle deg at dette brevet er livsviktig og at du må åpne det alene. Han sa at det var veldig viktig at ingen fikk vite at du hadde dette brevet»

Jeg tok imot brevet og den lille gutten snudde seg før han spurtet nedover gaten så fort de små beina kunne bære han.

Jeg kikket ned på brevet i hendene mine og vurderte hva jeg skulle gjøre med det. Skulle jeg bare kaste det? Eller skulle jeg ta dette alvorlig og holde det skjult?

Hadde jeg visst at dette brevet kom til å snu livet mitt fullstendig på hodet, så hadde jeg kanskje gått for alternativ en.