Livene Er Basert På Løgn

Kapittel 21 del 1 "Jeg er fortsatt i live"

Aiko

"Du må gjøre hånda mi elektrisk, Deku." 

Deku hevet et øyenbryn i forvirring. "Nå kødder du."

Jeg ristet på hodet. "Nei, jeg er helt seriøs. Jeg trenger at du gjør hånda mi elektrisk."

"Av hvilken grunn vil du det?" Han la armene i kors og lente seg bakover i den komfortable stolen ved siden av min. Det knirket i fjæringen i det han lente seg tilbake, men stolryggen holdt seg oppe likevel.

Jeg så ned på hånda mi laget av metall. "Fordi vi nesten ble drept i det fengselet. Hvis hånda mi kunne elektrosjokka dem ... Kanskje ting hadde vært litt lettere."

Deku ristet på hodet. "Det er ikke lett. Å gjøre hånda di elektrisk kan påføre evige skader, Aiko. Husk at ledningene er forbundet med alle blodårene dine."

"Jeg vet det, jeg vet det." Jeg bet tennene sammen så hardt at det gjør vondt. "Men det er risk er jeg villig til å pådra meg."

Og det mente jeg virkelig. Jeg hatet at vi nesten ble tatt når vi rømte fra fengselet. Jeg var ferdig med å prøve å spare meg selv. Jeg måtte gjøre noe, og dette var den beste løsningen jeg kom på så fort. 

Deku reiste seg opp fra stolen, gikk utålmodig fram og tilbake foran kontrollpanelet til han snudde seg mot meg igjen. "Nei. Jeg nekter." 

"Deku!" 

"Det er for farlig! Jeg nekter å sette deg i en slik posisjon. Elektrisitet er ikke bra for kroppen."

"Jeg driter i om det er farlig." 

Han kom bort til meg fortere enn jeg rakk å reagere. Med ett hadde han metallhånda mi låst fast mellom sine. Blikket hans uttrykket all den sorgen som gjemte seg dypt inni ham. Jeg fikk lyst til å klemme ham. 

"Men det gjør ikke jeg. Aiko, jeg nekter å gjøre det."

Jeg snøftet fornærmet og så ut vinduet på skipet. "Ja vel." 

Deku slapp hånda mi og satte seg ned i stolen sin. Jeg tittet ut av vinduet igjen. Følelsen av at jeg ville klemme ham forsvant ikke. Det irriterte meg. Jeg ville ha armene hans rundt meg, føle menneskelig kontakt, være trygg i noen sekunder. Om bare noen sekunder.

Men jeg kunne ikke gi etter for sånne dumme følelser. Det gjorde alt bare verre at jeg følte nøden for å ha andre ved min side. Jeg kunne ikke la meg selv få lov til å venne seg til følelsen av å ha trygghet. For det hadde jeg ikke. Jeg var aldri trygg lenger.

Til jeg hadde funnet søsteren min.

Jeg håpet at å finne henne vil gjøre oss begge trygge. Jeg ville så gjerne at Deku skulle føle seg trygg igjen, akkurat som meg. 

Jeg lukket øynene og lente meg tilbake mot stolryggen, prøvde å få tanken på å klemme Deku til å forsvinne ut av hodet mitt. Jeg ville ikke ha den der. Få den bort. Dumme tanker. Dumme tanker. 

Dumme, dumme tanker.

Eller kanskje de ikke var det. Jeg vurderte det litte grann. 

Jeg åpnet øynene så vidt for å kaste et blikk over på Deku, bare for å se hvordan kroppen min reagerte. Men noe annet vekket oppmerksomheten min før jeg fikk sjansen. 

Røyk. Gjennom vinduet så jeg at siden av skipet var dekket av røyk. 

Å nei. 

"Deku...?"

"Jeg sier fremdeles nei." Han hørtes oppgitt ut.

"Dette handler ikke om hånda mi."

"Hva er det da, Aiko?"