Livene Er Basert På Løgn

Kapittel 29 "Jeg er Aiko"

Aiko

Faens hodepine.

Jeg stønnet imens verden spinte rundt og rundt. "Jeg skal aldri drikke igjen," mumlet jeg sammenbitt og reiste meg opp i sittende stilling. Det knirket i metallbeina av den lille bevegelsen, og fingrene i den mekaniske hånda nektet å røre på seg når jeg prøvde. Flott. Det var faktisk så kaldt her inne at ledningene hadde fryst. Jeg tittet rundt med mysende øyne.

Peisen var utdødd. Ingen varme for meg, med andre ord.

Etter mye strev klarte jeg å sjangle meg opp på beina og se noenlunde klart igjen. Jeg var inne på et soverom, etter fra hva jeg husket var det jenta med den rare bikkja som hadde fikset det. Men hvor i helvete var hun? Hadde hun stukket av?

Jeg snudde meg rundt et par ganger for å være sikker, og ble det. Hun var ikke her, som betydde at hun hadde dratt. Noe som ga mening. Jeg ville også ha stukket av fra en (som hun hadde kalt det) skranglekasse.

Jeg dumpet ned på senga helt utslitt over hvor svimmel jeg var og ventet til det verste hadde gitt seg. Det var på tide å komme seg vekk herfra, for ikke faen om jeg kom til å bli igjen og få en regning på rommet jeg ikke kunne betale. Forhåpentligvis hadde den fisefine frøkna klart å fikse såpass før hun stakk.

Jeg halvveis tumlet bort til utgangsdøra og åpnet den for å komme meg ut. Ute på gangen rettet jeg litt på klærne mine og lukket døra igjen bak meg før jeg gikk ned trappa. På nedsiden hørte jeg stemmer. Den ene virket kjent.

Jeg tittet hodet forsiktig gjennom gelenderet og gjenkjente jenta med det perfekte håret og utseendet sitte ved et bord sammen med en blond, staut kar med blå øyne. Bikkja hennes, Nero, satt ved siden av henne i en egen stol med tunga ut av kjeften.

Jeg prøvde å komme på navnet hennes imens jeg spionerte, og husket vagt at det var Cyra.

Cyra fra Vesten. Dit jeg skulle. Og hun skulle til Østen.

Jeg lurte på hvorfor hun ville dit av alle steder i verden. Østen var et jævlig sted med massevis av drittbyer. Av egen erfaring, om jeg kunne tilføye.

Jeg bestemte meg for å ikke spionere noe særlig på samtalen deres, siden det så privat ut. Derfor listet jeg meg så stille jeg klarte på to tunge metallbein ned trappa og ut av selve vertshuset. Ansiktet svidde bare etter noen sekunder ute i det kjølige vinterværet. Vinden blåste rett gjennom alle klærne mine, men jeg klarte å komme meg framover likevel. Jeg hutret så alle forbipasserende kastet et merkelig blikk i min retning.

"Hva ser du på?" snerret jeg til en av dem, som jeg sverger på bitchblikka meg av ingen grunn.

Til slutt endte jeg opp ved et annet vertshus, det som Deku lå i. Jeg visste ikke om han fortsatt lå inne på soverommet. Kanskje de hadde kastet ham ut i snøen nå. Jeg svelget tungt og så opp mot etasjen over, hvor vinduene var svakt belyst innenfra. Skulle jeg gå inn?

Jeg ristet på hodet og kjente tårer presse på bak øyelokkene. Ikke igjen, for helvete. Jeg ville ikke gråte.

Bestemt og frustrert tørket jeg dem vekk med håndbaken og snufset et par ganger for å unngå at nesa skulle renne.

"Unnskyld, men går det bra med deg?" spurte en stemme bak meg. Jeg virret rundt, men fordi beina var så stive av kulden, mistet jeg balansen og datt ned på rumpa.

"Au." Jeg prøvde å komme meg opp igjen på beina, og en hånd ble rakt ut mot meg. Jeg tok den litt nølende med den mekaniske.

"Jøye meg, du har en mekanisk hånd!" utbrøt den gamle mannen når jeg hadde kommet meg opp på beina. "Og beina også! Er det ikke vanskelig å gå med dem i denne kulden?"