Livene Er Basert På Løgn

Kapittel 12 "Dråpen som fikk begeret til å renne over"

Cyra

Jeg var målløs. Tankene raste gjennom hodet mitt. To ord. To ord som sirklet rundt og rundt i hjernen min i stadig større fart. Ikke faen. Ikke faen. Ikke faen. Aldri i livet om jeg skulle gifte meg med dette klumsete nervevraket. For å være helt ærlig så ville jeg heller gifte meg med James enn med denne idioten.

Jeg la høflig fra meg bestikket og så ned i bordet. Jeg kunne føle blikket til hele familien bore seg inn i meg og jeg svelget tungt. Under bordet kunne jeg kjenne Nero slikke den venstre leggen min. jeg viftet henne bort, men klarte å sparke i bordstolpen og det skapte en veldig høy lyd. Glassene på bordet klirret av sammenstøtet, men heldigvis veltet ingen av dem utover den hvite duken.

I hodet mitt prøvde jeg å formulere en høflig måte å takke nei på, men ingenting hørtes greit ut.

Jeg kremtet og åpnet munnen for så å lukke den med en gang. Ikke faen. Jeg klarte ikke engang å tenke på et fornuftig svar. Ikke faen.

Jeg reiste meg brått og Vita skvatt av den brå bevegelsen. Jeg nikket et kjapt nikk mot Vita før jeg vendte meg mot Jonah.

«Jeg skal være helt ærlig med deg Jonah. Du er en irriterende fyr som aldri klarer å holde en samtale med meg. Pengene og posisjonen din interesserer meg ikke det minste grann og du er rett og slett et kjedelig menneske. Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn å gifte meg med deg. Ikke faen om jeg gifter meg med en inkompetent, stotrende tomat.»

Stillhet. Ingen sa noen ting. Jeg kikket rundt meg og oppdaget at alle de andre gjestene hadde lagt fra seg bestikket og stirret målløst på meg. Det var ikke hver dag at sønnen til en av Richmonds rikeste familie ble avvist i offentlighet av en jente med en terrier på slep.

Jeg spurtet ut derfra med Nero i hælene. Aldri i verden om jeg skulle tilbake dit. Jeg hadde fått nok. Jeg hadde fått nok av rike mennesker. Jeg hadde fått nok av nesevise damer som snudde ryggen til meg i avsky og jeg hadde fått nok av eldre menn som var ute etter meg for pengene mine. Jeg hadde fått nok av stive kjoler og en irriterende skredder som aldri holdt kjeft. Jeg hadde fått nok. Jeg hadde fått nok av alt. Faen heller, jeg hadde fått nok av hele livet mitt.

Tankene mine falt mot brevet jeg hadde fått. Skulle jeg gjøre det? Jeg vurderte det ikke i mer enn et sekund før jeg tok et valg.

Fuck it. Hva hadde jeg å tape uansett? Jeg risikerte bare livet jeg hadde bygd meg opp her i Richmond.

Jeg ristet på hodet og tenkte over min egne galskap. Hva var det jeg holdt på med? Stikke av for å finne en søster i Østen som mest sannsynlig ikke eksisterte. Kjempesmart. Jo da, veldig normalt.

Telefonen min vibrerte i lommen. Jeg kikket raskt på displayet og så James sitt bilde. Raskt tok jeg av røret og løftet telefonen til øret.

«Hallo?»

«Cyra, Vita ringte meg nettopp. Vær så snill å si at du ikke kalte sønnen hennes en inkompetent, stotrende tomat.»

Jeg kikket skamfullt ned i bakken. Det var kanskje ikke det lureste jeg hadde gjort.

«La oss si at det hypotetisk sett er sant, hvor sint er du da? Det er kanskje, men bare kanskje, en mulighet for at det er en liten sannhet i det Vita sa. Selvfølgelig helt hypotetisk.»

Jeg kunne høre James sukke inn i telefonrøret. Skuffelsen var tydelig selv om han ikke sa noe. Jeg fikk vondt av å tenke på det. Skuffelsen. Han gjorde alltid alt han kunne for at jeg skulle overleve i dette materielle samfunnet, men alt jeg gjorde tilbake var å skuffe ham. Denne gangen skulle jeg gjøre noe riktig. Jeg skulle gjøre James stolt, så kanskje ville jeg slippe skuffelsen jeg visste han følte hver gang jeg oppførte meg feil i offentligheten.

Denne gangen skulle jeg gjøre noe riktig. Jeg skulle finne søsteren min.

«James? Kunne du ha hentet meg ved River Avenue? Jeg trenger skyss hjem.»

«Vi er på vei.»

Så la James på.

Straks jeg kom hjem spurtet jeg opp trappen med Nero etter meg. Jeg tok trappen to trinn av gangen og holdt nesten på å snuble i kjolekanten flere ganger. Jeg slang opp døren inn til soverommet mitt og rev av meg kjolen med en voldsom kraft. Knappene føk veggimellom, men jeg brydde meg ikke. Det var ikke viktig. Nå som jeg hadde bestemt meg for å dra var det kun det hjernen min fokuserte på. Ingenting annet betydde noe. Iveren etter å komme seg av gårde brant i kroppen min.

Jeg kastet opp dørene inn til klesskapet mitt og rev til meg en svart sekk som hang på en knagg til venstre for gulv til tak speilet mitt. Så dro jeg på meg en svart bukse, en grå t-skjorte og et par med slitte blå converse. Jeg så normal ut. Jeg så ikke ut som en av Richmonds rikeste kvinner. Perfekt. Det lange, lysebrune håret mitt satte jeg opp i en hestehale. Så dro jeg på meg en hettejakke med trykk fra min favoritt anime og så hastet jeg ut av klesskapet igjen. Nero hadde satt seg i sengen min og fulgte meg med blikket der jeg surret rundt i rommet på jakt etter ting å ta med.

I sekken la jeg til slutt lommeboken min med noen få hundre dollars sedler og bankkortet mitt som inneholdt over hundre tusen dollar. Penger var noe jeg ikke kom til å mangle. Videre havnet også mobil og mobillader, ørepropper og tannbørsten min i sekken.

Så var jeg klar.

Jeg slo av lyset til rommet mitt og kastet et siste blikk på den store himmelsengen, de lysegrå veggene fulle av vakre malerier og gulvet som var dekket av et mykt teppe. Rommet som hadde sett meg vokse opp. Og nå skulle jeg forlate det. Det var vemodig, men jeg følte ingen sorg. Grunnen var at ingenting av det som var i dette rommet hadde betydning for meg. Det var bare ting.

Nero bjeffet høyt og jeg blunket meg tilbake til virkeligheten. Hun hadde skjønt at vi skulle et sted for hun sto utålmodig i enden av gangen og ventet på meg mens hun logret svakt. Jeg smilte mot den lille hunden og fulgte etter henne ned til inngangsdøren.

James sto klar med et lommetørkle i hånden. Han sendte meg et trist blikk i det jeg stoppet foran han.

«Er du nå helt sikker på dette Cyra?» Stemmen hans var litt grøtet, og jeg husket hvor mye James hatet avskjeder. Derfor trakk jeg ham bare inn mot meg og klemte den gamle mannen hardt. Tårene sved på innsiden av øyelokkene mine, men jeg lot dem ikke falle. Jeg kom til å savne James. Han var den eneste familien jeg hadde.

«Dette er kanskje min eneste sjanse James, og jeg har tenkt til å ta den. Ikke gå noe sted mens jeg er borte, jeg trenger jo at du står her når jeg kommer tilbake og forteller meg hvor uhøflig jeg har oppført meg underveis.»

James sa ingenting mer, han klemte meg bare hardere. Lenge sto vi sånn, men til slutt rev vi oss løs fra hverandre og James tørket øynene sine stille.

«Farvel Cyra. Vi sees igjen en dag.» Håpet i stemmen hans knuste meg, for vi visste begge at det var en sjanse for at jeg aldri kom tilbake. Reisen jeg skulle ut på var farlig, og mange døde. Ingen av oss ville si det høyt, men vi så det begge i hverandres øyne. Jeg kunne dø.

Uten å si noe mer snudde jeg meg og gikk ut av døren med Nero ved min venstre fot. Hun luntet ved siden av meg i et sakte tempo og vek ikke fra meg. Hunden var smart. Hun skjønte at jeg var lei meg, og nektet å forlate meg.

Jeg stakk hånden i lommen og kjente den ru overflaten til brevet. Så trakk jeg pusten dypt, jeg følte meg fri. Jeg følte gleden spre seg i brystet. Jeg var på vei.