Livene Er Basert På Løgn

Kapittel 2 "Et hardt liv"

Cyra

"Nei, så søt den var." Den gamle damen satte seg ned på huk og strakte fram en hanskekledd hånd. Nero dyttet snuten sin inn i håndflaten hennes og snuste nysgjerrig. Halen hennes logret svakt og den gamle damen fniste litt.

Den flaskegrønne aftenkjolen hennes sto perfekt til den dyre pelskåpen akkompagnert med et perlekjede. Hun var en nøyaktig kopi av alle andre fornemme voksne.

Nero ble lei av damen og snudde seg mot meg. Hun så meg inn i øynene og signaliserte at hun hadde lyst til å gå videre. Damen reiste seg opp igjen og rettet litt på de glatte silkehanskene.

"Hva slags rase er det?"

Å nei. Ikke det igjen. Det samme jævla spørsmålet om og om igjen.

"Terrier," mumlet jeg og gjorde tegn til å gå videre.

Damen rynket på øyenbrynene og åpnet den rødmalte munnen på nytt. "Men kjære barn, det er jo mange ulike typer terriere. Terrier er ikke en rase. Nå, jeg spør deg en gang til, hvilken rase er det?"

Jeg sukket dramatisk og lot som jeg tenkte meg nøye om. Disse overklassemenneskene kunne være så irriterende noen ganger. Ingen av dem tålte at man svarte feil på et spørsmål.

Hvis jeg skulle være helt ærlig, så ante jeg ikke hvilken terriertype Nero var. Jeg brydde meg ikke heller. Hun var en hund, og det var det eneste som betydde noe. Rase spilte ikke så stor rolle.

"Labrador terrier." Jeg ga ikke den gamle damen noen tid til å svare før jeg fortsatte bortover fortauet. Nero luntet ved siden av meg og var manisk opptatt av å lukte på asfalten. Rundt meg var det tusenvis av holografiske reklameskilt. De reklamerte for alt fra nye kjøretøy, slik som den nyeste flyvebilen til Audi, til de nye mikrobølgeovnpillene som produserte mat ut av ingenting, og til det nyeste innenfor medisin. Det var nesten vondt å måtte se på alle de ulike fargene, men etter atten år hadde øynene mine tilpasset seg. Jeg tenkte likevel at jeg burde ha tatt på meg solbriller siden solen sved i øynene mine. Dessverre var jeg lat som faen og orket ikke å gå opp alle trappene i huset mitt for å hente dem før jeg skulle ut. Bare treningsgale folk gadd å gå opp alle de trappene.

Nero så noe på den andre siden av veien og satte i vei. Straffen for å aldri ha på henne bånd. Hun spurtet gjennom trafikken, og jeg etter. Jeg hadde kommet meg over uten for mange aggressive rop fra sjåførene inni bilene, og skulle til å ta et steg opp på det motsatte fortauet, da den ene støvletten min satte seg fast i fortauskanten. Jeg falt pladask. Flott. Faen så fantastisk.

Jeg karet meg raskt på beina og så kjapt rundt meg. Jeg ba til alle gudene at ingen hadde sett meg. Nå hadde jeg aldri vært en heldig person, så selvfølgelig var det noen som så. Det sto en dame i førtiårene noen få skritt bortenfor meg og kikket med misnøye i blikket. Skjerfet hennes besto av pels, og det så ut som en ilder prøvde å kvele henne. Hun syntes sikkert hun så svært pen ut i den lange kåpen sin og et ilderskjerf, men for meg så hun utrolig stygg ut. Skoene var ikke ekte heller. Jeg mener, den sømmen var jo helt skjev.

Jeg børstet av meg på knærne og så ned på den ødelagte buksen min. På knærne var det nå store brune flekker etter skitten på fortauet og den lyserosa blusen min hadde forskjøvet seg. Jeg så helt rar ut.

Nero snuste nysgjerrig på meg og jeg skulte litt mot den lille klumpen. Hun var søt, men noen ganger irriterte jeg meg svært over påfunnene hennes. Nero kikket bare på meg med tunga ut av kjeften. Gud, hun så tilbakestående ut. Den rufsete svarte pelsen hennes sto i alle retninger og de store øynene glinset. Flaks for henne at hun var søt. Den lille knekken på halen hennes gjorde at hun så litt rampete ut. Perfekt for meg.

Jeg passerte damen på fortauet og rakte tunge til henne akkurat idet jeg passerte. Skikkelig modent. Hun snøftet bare litt og hevet nesen sin høyt i været. Fisefine gamling. Hun var jo eldgammel. Sikkert førtifem eller noe lignende.

Det tok ikke lang tid før villaen min kom til syne. Det stemmer, du hørte riktig. Villa. Jeg er fanatisk rik. Glemte jeg å nevne det?

Den store porten til villaen åpnet seg knirkende. Jeg steg inn på gangstien som førte opp til inngangsdøren. De teknologiske blomstene mine åpnet seg idet Nero og jeg gikk forbi og den grønne plenen ble dekket av røde, oransje, rosa og gule farger.

Fasaden til villaen min besto av kaldt stål og store vinduer. Det blinket i ledningene som førte strømmen rundt i huset. Vinduene var åpne og inviterte hele nabolaget til å se på meg når jeg skiftet. Jævlig upraktisk, men det var jo det som ga mest status. Det sølvfargede stålet hadde holografisk, neonblått eføy som strakte seg oppover veggene. Det var det jeg likte med å ha et høyteknologisk hus. Jeg kunne bare slå av plantene når jeg ble lei av dem. Mye mer praktisk enn å faktisk måtte trimme dem. Det hadde jo betydd trening, og trening var ikke noe jeg frivillig drev med.

"James! Jeg er hjemme!" Jeg ropte så høyt jeg klarte. Hovmesteren min kom ut i gangen. Han tok av meg ytterjakken og hengte den opp uten et ord. Det sølvgrå håret hans var finkjemmet og halvmånebrillene hans hang lavt på nesetippen. Den skreddersydde dressen hans satt som støpt. Han smilte vennlig til meg.

"Cyra, velkommen tilbake."

Ved siden av meg bjeffet Nero utålmodig og James satte seg ned på knærne. Han klappet hunden omtenksomt. Hoften hans knirket da han satte seg ned, og det minte meg på at han var nødt til å lade opp batteriene. Helt siden James sin hofte hadde røket i en alder av femtiseks, hadde teknikerne satt inn en høyteknologisk hofte som fungerte like fint. Det var det vi gjorde. Vi fjernet de kroppsdelene som ikke fungerte optimalt lenger, med nye og bedre versjoner. Eller, vi som hadde råd til det fikk de nye partene. Resten av befolkningen overlevde ikke lenge uansett.

"Frøken, du er invitert til en gallamiddag hos Vita i morgen. Jeg har takket ja på dine vegne og det forventes dermed at du skal være der."

Jeg sukket dramatisk igjen. Jeg hatet livet mitt. Og ikke på en sånn tenåringsmåte hvor man klagde til vennene sine over hvor ille man hadde det. Nei, jeg hatet genuint alt livet mitt sto for. Alle de dyre formalitetene, middagene hos de fornemme i samfunnet og sosialiseringen med oppblåste snegler som bare brydde seg om hvem som hadde mest penger. Det var så kjedelig.

Livet mitt var kjedelig.

Eller, bortsett fra Nero, da. Hun var kul. Jeg likte Nero.

Når sant skulle sies så hadde jeg ingen andre enn Nero. Ingen søsken, ingen mamma og ingen pappa. De forlot meg når jeg var liten eller noe sånt. Jeg visste ikke helt, men jeg orket ikke tenke på det heller. Å tenke på sånt betydde at jeg faktisk måtte bruke hjernen min, og det orket jeg ikke.

Jeg hadde et hardt liv med tjenere som sto på pinne for meg alle tider i døgnet, penger nok til å kunne leve et helt liv i luksus og en hund som var trofast som bare faen.

Som jeg sa, jeg hadde et hardt liv.

~*~

Husk å legge igjen ei stjerne hvis du likte kapittelet. Gjerne kommenter også, vi elsker å se reaksjonene deres!