Aiko
Heliumin.
Den perfekte byen.
Først trodde jeg det var en jævlig svær løgn, sånn som alle de andre byene opp til nå hadde vært. Jeg gnisset en grimase bare ved tanken på alle drittbyene vi hadde besøkt. Hvor mye som hadde hendt oss. Hvor mye vi hadde gått gjennom for å komme oss hit. Hit hvor alt skulle være i orden. Hit hvor trøbbel ikke fantes.
Hit hvor jeg skulle slippe å drepe noen sånn som jeg endte opp med å gjøre i den forrige byen vi besøkte. Jeg angret på at vi dro dit. Jeg angret på at vi noen gang satte vår fot på innsiden av byporten og lot oss friste til å besøke arenaen.
Men jeg angret ikke på at jeg prøvde å befri fangene.
Eller at jeg endte opp med å drepe dem.
For å være helt ærlig, prøvde jeg bare å tenke minst mulig på det. Som jo var nokså umulig, med tanke på at Deku konstant minnet meg på det. Jeg trodde ikke det var med vilje, så jeg sa aldri noe på det. Men jeg syntes det var pinefullt å høre om likevel, siden jeg var den som hadde gjort det. Det var ikke særlig mye som kunne forandre det faktumet.
Jeg så rundt meg. Denne byen var, som veldig mange av de andre byene, stappfull av mennesker. Gatene var overfylte av mennesker som trengte seg forbi andre mennesker, og de mange, mange skyskraperne var fulle av kontorer og butikker. De fleste var laget av gjennomsiktig glass, så alt som skjedde inni bygningen var for alles fornøyelse. Jeg prøvde å leke litt med tanken på at jeg satt i et av kontorbyggene på den ene siden av gata og kunne tittet over til den andre bygningen over gata for å se på et fast drama mellom to erkefiender. Det var slik en dum og barnslig tanke, men jeg likte å fantasere rundt den.
For det var ikke bare tanken på det, det var tanken på det livet. Livet på et kjedelig kontor, så kjedelig at du vendte deg til det andre for å se på noe som kanskje var spennende. Men det hadde vært et bedre liv enn dette. Et bedre liv enn det jeg hadde laget for meg selv.
Meg og Deku.
«Prøv den nye stjernedrikken!» ropte en stemme ut av en høyttaler i nærheten. «En ekte smak av himmelen, kun på Starbucks!»
Jeg vendte på hodet mot der stemmen kom fra, og den kjente logoen til Starbucks var så vidt synlig nederst i gata. Jeg dro litt i skjorteermet til Deku for å vekke oppmerksomheten hans.
«Hva er det, Aiko?»
Jeg pekte på kafeen. «Jeg vil ha en sånn stjernedrikk.»
«Men vi har ikke noe penger.»
En ung mann i dress gikk forbi oss på gata. Jeg fisket lommeboka ut av stresskofferten hans og viste den til Deku.
«Det har vi nå.»
Han ristet bare på hodet, men jeg så at han smilte litt svakt. Jeg var litt sjalu, for jeg klarte ikke smile lenger. Selv når jeg ville.
«Greit, la oss gå og ta en stjernedrikk, da.»
Jeg klemte fingrene litt hardere om armen hans. «Takk.»
*****
«To stjernedrikker og en månebolle. Det blir 39 kreditt.»
Jeg tok fire tisedler opp av lommeboka og ga dem til dama bak kassa. «Behold vekselet, jeg trenger det ikke.»
Dama nikket så vidt og tok sedlene til seg. Jeg la lommeboka nedi bukselomma igjen og så inn i ansiktet til Deku.
ВЫ ЧИТАЕТЕ
Livene Er Basert På Løgn
Научная фантастикаVerden er splittet i to, og det betyr at flere enn bare én må fortelle sin historie. Cyra var født rik. Hun har alltid hatt det så bra at ingenting burde være feil, men hun hater livet sitt. Hun hater alt. Utenom hunden Nero så klart. Aiko ble oppvo...
