Livene Er Basert På Løgn

Kapittel 9 "Jeg har hørt det navnet før"

Beklager litt kort del...

Aiko

"Hvorfor er vi her igjen?"

"Fordi ingen vil mistenke oss her."

"Kunne vi ikke bare lest dem hos meg? Det ville fungert det også. Far er ikke dømmende på stjelingen. Som oftest ler han hvis jeg forteller han hva du har stjålet."

Jeg sukket tungt. "Deku, ingen, og jeg mener ingen, kan vite om dette. Det blir mellom oss to."

Han klødde seg bak i nakken. "Men jeg forstår ikke hvorfor vi tar dem med til biblioteket."

"Fordi det er andre bøker der." Jeg åpnet inngangsdøra. "Så ingen vil mistenke oss for å lese bøker der inne."

"Nei, men det står liksom 'verdens historie' og sånt på dem, da. Hvordan skal du skjule det?"

Jeg tok opp en bok fra bagen og holdt dem opp foran ansiktet hans. "Ser du dette? Det kalles bokbind." Jeg snudde boka rundt for å vise. "Det skjuler den ordentlige forsiden og baksiden. Ingen vil vite hva vi leser på, og ingen vil heller bry seg. Alle er der for å lese."

Han virket usikker på om bokbindet skjulte det det skulle skjule, men jeg var sikker i min sak. Jeg orket ikke diskutere med ham heller, så jeg bare gikk inn døra og marsjerte bort til et av bordene hvor ingen satt.

Det var nesten aldri noen her. Ingen likte å lese bøker lenger, for alt var digitalt. Jeg fortrakk det jeg også, men det var noe med biblioteket jeg likte. Jeg likte å tilbringe tiden min her, for ingen forstyrret meg som oftest. Når jeg var her, kunne jeg være her i evigheter.

Selv om jeg ikke var særlig glad i å lese.

Deku subbet etter meg. Jeg skulte blikket mot ham, men fikk ikke stort enn et halvsurt tryne som var stengt for min granskning. Han gjorde det noen ganger, stengte seg selv inne. Det kunne ta timer, dager, før jeg klare å tyde ansiktet hans igjen. Til min mening var det slitsomt som bare faen, men jeg kunne ikke forandre på personligheten til en som hadde bestemt seg for hvilken type den skulle være. Og Deku bestemte seg for sin første gang vi møttes, så den var urokkelig.

Litt synd, for den gjorde ham patetisk. Men ikke alle kunne være kule.

De fancy stolene gikk tilbake før jeg fikk satt meg ned. Teknologien nå til dags, den var litt for mye av det gode. Jeg kunne trekke en stol tilbake med armene mine, ellers takk. Det var visse ting jeg klarte å gjøre uten hjelp fra en eller annen fjernstyrt datamaskin som overvåkte hver eneste bevegelse til hver enkel organisme.

Jeg stønnet bare og dumpet ned i stolen, som sekundet etter ble dratt inn mot bordet igjen. Deku satte seg ovenfor meg, trakk seg sammen og skjulte ansiktet. Han var fortsatt delvis fornærmet for det som skjedde for noen netter siden. Jeg visste at det å etterlate ham i hjørnet ville gjøre ham sinna, men jeg klarte ikke la være. Jeg måtte sette ham der for å fullføre planen. Den gikk helt fint uten ham, men alt han klarte å tenke på var hvor slem jeg var som lot han stå der ute alene i et hjørne.

"Har du tenkt til å surmule hele dagen, eller vil du hjelpe meg å se igjennom disse?" spurte jeg smålig irritert og slang bagen oppå bordet. Han skvatt litt til av den tunge lyden, men nektet å se på meg. Det eneste han gjorde var å rote nedi bagen, finne en bok, dra den til seg, og åpne den opp.

Om han leste, visste jeg ikke.

Istedenfor å spørre ham mer ut, tok jeg bare en bok selv og startet å lese. For det meste sto det ikke stort. Jeg ble lei av bare de innledende setningene som boka hadde. De ramset opp en masse ukjente navn, som igjen førte til en masse ukjente navn, som igjen førte til en masse ukjente navn. Jeg gjespet uten å være klar over det.