Livene Er Basert På Løgn

Kapittel 5 "Jeg må stjele for å overleve"

Aiko

"Hei der." En mann kom vaklende mot meg fra et hjørne. Seriøst, dette orket jeg ikke akkurat nå. "Du ser ut som en med lyst på et skikkelig mannfolk."

Jeg hevet et øyenbryn. "Å? Virkelig?" Han skulle bare visst hva som gikk gjennom hodet mitt. La meg bare si at det inneholdt å vrenge innvollene hans.

Han nikket ivrig over svaret mitt. Den snøvlete stemmen gjorde at ordene fikk en ekstra bokstav med seg hver gang han prøvde å uttale noe. Heldigvis for ham valgte jeg å overse det første gangen. Denne gangen derimot...

"Jegf trort dus virkeligj hard lystr påp megk."

For en merkelig setning. Nå skjønte jeg hvorfor jeg valgte å overse det.

Jeg gikk mot ham med lette skritt. Eller, så lette skritt metallbein kunne ta. "Ja, du som er så stor og sterk vil vel ikke skade meg?" spurte jeg uskyldig og blunket med øynene. Han ristet på hodet litt for mange ganger. Den blanke pannen hans hadde halvvått hår dekkende over det meste.

"Nei, nei. Jeg ville aldri i livet ha skadet en kvinne som deg. Nei, jeg tror du og jeg kunne hatt det gøy sammen."

Nå ville jeg virkelig kaste opp over det han sa.

Jeg stoppet opp en meter fra der han sjanglet. "Gøy?" Jeg skakket lett på hodet. "Sammen?"

Mannen slikket seg rundt munnen av lyst imens jeg gikk et skritt nærmere. Metallet skrapte mot steinen nede på bakken. En lyd jeg hadde blitt vant til over tid, men han foran meg så ut til å reagere sterkt.

Jeg var forsiktig med å holde stillingen helt rolig.

Hendene hans var klare til å gripe meg fatt idet jeg smatt til siden. Jeg hadde aldri vært særlig god til å slåss. Jeg var helt middels, men mot fulle folk klarte jeg meg som oftest ganske bra.

Han kom mot meg igjen med vaklende bein. Samme sekund tok jeg fart med beinet og sparket ham midt mellom hans egne. Med et stønn for han sammen og holdt hendene foran de edle delene sine skjult under en fillebukse. Jeg himlet med øynene over det patetiske synet. Ja, selvfølgelig gjorde det vondt å få et metallredskap skutt opp der det gjør mest vondt å få det. Det er naturlig det. Jeg hadde bare håpet at han holdt ut litt mer enn bare ett spark.

Jaja. Jeg tar som oftest feil når jeg skal beregne noe.

Jeg plystret lavt på en melodi pappa alltid pleide å nynne hjemme imens han lagde mat der jeg vandret videre bortover gatene. Det var virkelig slitsomt å forholde seg til alle de fulle menneskene som dukket opp her etter at lysene slukna. Jeg pleide å holde meg inne, men i natt var jeg nødt til gjøre noe mer før jeg kunne ta kvelden. Blant annet å dra hjemom en tur. Det var viktig å være forberedt.

Før Deku og jeg bestemte oss for å stjele de diamantene, var det en ting til jeg planla å stjele. I auksjonshuset hadde det nylig kommet inn helt unike eksemplarer av verdens historie. Det var førsteutgaver, og derfor håpløst overprisa. Perfekt for meg som trengte litt penger, og litt lesestoff. Jeg var virkelig lei av de fem bøkene vi eide hjemme i huset. Spesielt siden tre av dem var kokebøker, den ene på et annet språk, og den siste en eventyrhistorie for barn mellom tre og syv år.

Å kunne litt om verden var bare en bonus dette tyveriet ville bringe med seg. For nei, det med hånda hadde ikke skremt meg fra vettet til å gjøre noe som helst galt i all fremtid. Heller det stikk motsatte faktisk. Nå skulle jeg i hvert fall ha de bøkene og geipe i rettferdighetsleder Larcs og straffer Youas ansikt med en ny tunge jeg faen meg skulle kjøpe for alt jeg hadde av penger.