Livene Er Basert På Løgn

Kapittel 15 "Jeg har skyld"

Aiko

"Wow." Munnen min ble vidåpen. "Denne byen er enorm."

"Sannelig. Jeg har hørt om Lagon før, men jeg så ikke for meg hvordan den ville se ut foran øynene mine." Deku hevet den ene hånda over øynene for å skjerme for sola imens han stirret opp mot byen over oss.

Jeg rynket øyenbrynene. "Men hvordan kommer vi oss opp dit?"

Byen Lagon lå rundt femten meter oppi lufta. Selve konseptet besto kun av flyvende skyskrapere som ravet oppover mot skyene, med lys som skinte i alle mulige farger nå som det var mørkt. Og som om det ikke var nok, hadde de også fått til at veiene var laget av glass, sånn at man til enhver tid kunne se ned til bakken hvor to mennesker omringet av gigantiske trær, sto og måpte mot dem i sjokk over synet.

Men jeg kunne ikke noe for det. Denne byen var bare så KUL.

"Jeg tipper det må være en bygning i nærheten som tar med folk opp og ned." Deku tok seg til haka som om han hadde skjegg. "Hvor den er, vet jeg ikke."

Jeg stønnet. "Da får vi vel bare lete etter den, da."

Selv om jeg virkelig ikke hadde lyst til det. Etter så mange dager med vandring kjente til og med beina det, de mekaniske beina, som ikke kunne føle sånt.

Det bare beviste poenget mitt.

"Det går an at en av oss klatrer opp det treet der og ser etter," foreslo Deku og pekte en finger mot et av trærne, som hadde såpass mange greiner at det virket mulig å komme seg opp til toppen.

"Ikke se på meg. Jeg veier for mye."

"Ja, særlig." Han hevet et øyenbryn mot meg.

"Tror du ikke på meg? Halve kroppen min er laget av metall, til forskjell fra din som er rent menneskelig. Hvis jeg klatrer opp det treet, ville ikke bare greina knekt."

"Greit, greit. Jeg klatrer."

Det tok en stund for ham å komme seg opp og se utover, for så å måtte klatre nedi igjen, som tok enda lenger tid. Når han endelig var ovenfor meg igjen, tok han seg i å snakke. "Den er rett der borte. Jeg tror faktisk vi kan se den her nedenfra også."

"Flott, da stikker vi. Jeg har lyst på ordentlig mat."

"Har du noe penger?"

Jeg svelget. Faen. "Nei, men jeg kan sikkert rappe litt fra forbipasserende."

Deku sukket tungt imens hodet ristet fra side til side. "Aiko, vi er to rømlinger fra nabobyen Tokyn. Jeg tror ikke det å bli tatt for å rappe penger den beste ideen."

"Hvem sa at jeg kom til å bli tatt?" bemerket jeg og la armene i kors imens vi gikk mellom trærne.

"Du skjønner hva jeg mener."

Jeg så på ham i sidesynet. "Det er klart jeg gjør det, men det forandrer likevel ikke faktumet om at vi ikke har noe penger. Og hvis vi vil ha mat og et sted å sove, må vi ha noe å betale med."

"Vel, finn en annen måte enn stjeling for å gjøre det mulig."

Jeg geipet mot ham. "Du er så teit, Deku."

"Nei." Han hevet en finger. "Jeg er fornuftig, siden du ikke er det." Det skjeve smilet hans fikk meg til å se bort. Han så alltid sjarmerende ut med det smilet. Det irriterte meg.

Hjertet gjorde et lite hopp.

Hva faen?

"Deku, jeg har en idé."