Livene Er Basert På Løgn

Kapittel 3 "Jeg klarer meg selv"

Aiko

"Du blør i hjel," bemerket Dekus far, Packu. Jeg klarte ikke la være å himle med øynene over den unødvendige hilsenen hans. Han var alltid sånn.

"Jeg vet det," mumlet jeg sammenbitt. "Jeg kan se det selv."

"Hva drev dere to med egentlig? Jeg føler at du alltid kommer hit med en eller annen skade nå for dagen."

Deku og jeg vekslet blikk. Det var sant, jeg hadde alltid noe å fikse. Om det ikke var beina, var det en eller annen finger jeg hadde fått brukket eller kutt som måtte sys. Jeg klarte ikke dra hjem til mamma og pappa med skadene mine før de var lappet sammen. Stoltheten min strakk seg ikke særlig langt.

Jeg skar en grimase idet jeg så på den manglende hånda mi nok en gang. Mamma og pappa kom til å bli rasende. Ikke på meg, selvsagt, men på Rettferdighetsgruppa som alltid utførte straffen. Jeg følte meg på en måte markert, for det var alltid jeg som tok imot hva enn det var de ville gi meg som straff. Deku slapp som oftest unna fordi han var gutt. Ja, riktig. Fordi han var gutt. Litt av en verden jeg levde i akkurat nå.

Smerten hadde svinnet over til å bli noe svimlende for meg. Jeg følte meg kald fra innsiden og ut. Sikkert på grunn av blodtapet. Jeg lagde et helvetes spor etter meg hele veien fra torget og ned hit. Det nektet å stoppe også. Den andre hånda mi startet å vise tendenser til krampe etter all tviholdningen rundt det blødende håndleddet.

Jeg trakk pusten dypt før jeg svarte for både Deku og meg. "Jeg stjal noen diamanter også ble jeg - "

"Det var min skyld," avbrøt Deku med blikket vendt mot føttene sine. "Hvis jeg ikke hadde blitt tatt, hadde ikke Aiko mistet hånda sin."

Jeg himlet med øynene igjen. Seriøst, noen ting kunne han holde kjeft om.

Packu ristet bare på hodet. "Jeg har lyst til å slå deg i trynet akkurat nå." Han gnisset tenner. "Så hold litt avstand."

Deku tok noen steg bakover. Han prøvde med alt han hadde å ikke gråte, men tårene rant nedover likevel. Jeg møtte blikket til Packu igjen.

"Jeg trenger en ny hånd før jeg blør for mye," sa jeg og satte meg ned på stolen motsatt fra der han satt. Elegant slang jeg beina på bordet og lente meg bakover med armen hvilende inn mot brystet. "Deku sa jeg kunne få den gratis, men jeg skal betale dobbelt neste gang jeg besøker deg for en oppsjekk på beina mine."

"Gratis, huh?" Han skulte på sønnen sin. "Du vet, en unnskyldning som går utover lønnen min er ikke måten å gå fram på i de fleste situasjoner."

Deku krøp sammen. "Jeg vet, men jeg syntes hun fortjente det siden det med hånda var min feil. Også er det jo du som skaffer henne en ny, og siden du er faren min så tenkte jeg - "

"Samma hva du tenker," fnyste han og reiste seg opp fra stolen sin. Beltet rundt livet hans klirret i alle mulige lyder. Han hadde fryktelig mange verktøy på seg som han brukte imens han holdt på. For min del var alt fryktelig komplisert, så jeg bare overlot all fiksingen og sånt til Packu. Deku var faktisk ikke så ille til det han heller i forhold til å være så klumsete til vanlig. Hvis det var en ting han kunne, var det mekanikk. Flere ganger var det han som fikset beina mine istedenfor Packu. Mest for opplæring, selvfølgelig.

Jeg sa meg villig siden jeg ikke brydde meg noe særlig om de mekaniske beina mine uansett.

Hvis beina hadde vært som de rike mennesker fikk, ville jeg kanskje revurdert. Det var bare at for alle som var fattige, var det kun det jeg hadde som var standard. Og når beina da besto av skittengrått metall sveiset sammen med rustne skruer, var det ikke mye å bry seg stort om. Til forskjell fikk rike så fine bein at ingen la merke til forskjellen. Lyden var så uhørbar at det nesten lagde mindre lyd enn vanlige kroppsdeler gjorde. Mine derimot, var jeg ganske sikker på at hele Østen kunne høre på fæle dager. Dessuten hadde jeg ikke så fancy bein at de hadde tær. Nei, de var bare to mekaniske bein som var mulige å gå på. Stort mer enn det kunne jeg ikke si om dem.