Livene Er Basert På Løgn

Kapittel 21 del 2 "Jeg angrer ikke"

"Beklager at det har vært så mange forsinkelser i det siste. Vi har mye å gjøre, så det er ofte at vi ikke klarer å skrive ferdig i tide til fredagene. 

Håper det er forståelig. 

Takk for at dere fortsatt leser og holder ut. Det betyr masse."

Aiko

"Velkommen, mine damer og herrer!" lød stemmen til han som holdt i mikrofonen nede i arenaen. "Velkommen til tidenes kamp, den dere alle har ventet spent på i månedsvis!"

Publikum jublet og trampet med beina sånn at setene Deku og jeg satt i ristet. Det var nesten så jeg ble oppspilt også, den høye energien var utrolig nok litt smittsom. 

"Men før vi setter i gang med det dere alle venter så spent på, har vi en oppvarmingsgruppe til å sette dere i gang! Jeg gir dere ... SKRAPMETALLENE!"

Publikum så ut til å ha blandede følelser om oppvarmingsgruppa Skrapmetallene. 

Gitterdørene ble åpnet opp nede på arenaen, lyskastere ble rettet mot utgangen hvor mennesker begynte å komme ut. Jeg la ikke merke til det først, men etter å ha sett på dem en stund forsto jeg hvorfor de het Skrapmetallene. Eller, jeg begynte å få en anelse. 

Det var fordi de var som meg.

Noen hadde mistet et bein, noen en arm, noen hadde ledninger som stakk ut av kroppen flere steder. Noen var så sterkt preget av metallet at bare ansiktet var menneskelig. Jeg trodde først at det var det. Det var ikke så ille, siden de bare var en oppvarmingsgruppe. Men så kom mikrofonmannen fram til hva de skulle gjøre.

"For å gire dere skikkelig opp, har vi tretten Skrapmetall som skal kjempe til døden. Den som står igjen til slutt, vinner."

Jeg kjente trangen for å kaste opp.

"Deku ..." 

Ansiktet hans var likblekt. "Aiko ..."

Vi klarte ikke snakke, vi satt som steiner og så på menneskene nede på arenaen. Mennesker som gjorde seg klare til å dø for publikummet. Mennesker som ble kalt skrapmetall fordi de ikke var 100% menneskelige. De var som meg. Jeg kunne ha stått der nede. Det kunne vært meg.

"Hvis publikum er klare ..." Publikum skrek og ropte for å bevise at de var det. "Da sier jeg: Klar. Ferdig. Gå!"

Menneskene - Skrapmetallene - løp mot hverandre. Noen var modige nok til å angripe en annen, men noen prøvde å løpe i motsatt retning for å gjemme seg. Jeg skimtet en liten jente, kanskje ikke mer enn fjorten år, med to bein laget av metall, som prøvde å flykte unna en mann som kom etter henne. Mekanikken i beina hennes sviktet, så hun falt om etter noen sekunder. Mannen hev seg over henne sekundet etter.

Det kunne ha vært meg. 

En gutt på Dekus alder hadde en arm og en fot i metall. Det var visst sånn at alle mekaniske deler ikke skulle skjules, siden jeg så hvor alle var laget av et annet materiale enn det som var normalt. Gutten på Dekus alder hivde seg over en eldre dame med én - ja, én - mekanisk hånd. Hun hadde ikke noe mer enn det, og likevel var hun ute på denne arenaen og ble kalt Skrapmetall. 

Jeg stirret et sekund ned på min egen hånd. Den var også sånn som hennes. Den var ikke menneskelig. Den var av metall og ledninger. Den så slitt og gammel ut, selv om jeg ikke hadde hatt den så lenge engang. 

Magen min gjorde en stor protest av synet nede på arenaen. Jeg klarte snart ikke mer.

"Deku, jeg føler meg ikke så bra."