Aiko
"Jeg føler at denne byen er større på kartet enn i virkeligheten." Jeg gnisset tennene mot hverandre imens vi gikk mot Vertshuset. "Jeg mener, er dette egentlig en by?"
Deku klødde seg bak i hodet og tittet ned på skjermpaden igjen og igjen for å forsikre seg om at vi var på riktig sted. "Ja. Det ser sånn ut."
Fantastisk.
Jeg trakk pusten dypt inn imens jeg stirret opp mot himmelen over oss. Det var få reklameskilt hengende i lufta. De fleste var ødelagte og manglet lys i tillegg. Noen sendte gnister ned mot bakken. Andre så ut som de holdt på å falle ned.
"Skulle ikke byen Rukk være en stor og flott by med en masse kulelys på himmelen? Jeg hørte de mest utrolige ting om denne byen når vi var mindre. Hvor er alle de hyggelige menneskene med overjordiske utseender? Hvor er de vakre bygningene i alle mulige geometriske former? Hvor - " Jeg pustet frustrert ut. "Hvor er alt?"
"Ikke her, hvis det hjelper. Ser ut til at foreldrene dine løy til deg."
Øynene mine lynte mot ham. "Du ble også fortalt det. Du var der," snappet jeg mot ham og stoppet ved døråpningen til Vertshuset. Det var som vi hadde reist tilbake i tiden. Ingen hadde slike overnattingssteder lenger. Alle brukte fancy hotell og flyvende skip i himmelen.
Men nei, da. Ikke Rukk. Denne byen hadde et jævla Vertshus.
Fordi: Hvorfor ikke?
Jeg prøvde å tenke meg fram til hvor lenge vi hadde reist. Jeg kom fram til nesten to uker. To uker hadde vi vandret nordover. To uker hadde foreldrene mine vært døde.
Og snart var det åtte dager siden jeg først merket at Deku virkelig slet med å holde fatningen. Han falt snart sammen foran meg, men likevel klarte han å smile.
Den idioten.
«Selv om jeg ble fortalt det, betyr ikke det at jeg trodde på det,» gliste han mot meg og gikk forbi for å åpne døra.
«Wow, for en gentleman du er,» sa jeg akkurat idet han gikk inn og holdt døra oppe for meg sånn at jeg kunne komme meg gjennom. Det var mørkt på innsiden. Istedenfor vanlig belysning, var alt bare stearinlys. Det var evigheter siden jeg hadde sett et sånt type lys, og det tok meg tilbake til når mamma hadde fått tak i det på markedet og tente det ved bordet imens vi spiste.
Da fylte jeg seksten.
«Vi kan sette oss der borte.» Han pekte på et av bordene som sto for seg selv i høyre hjørne.
«Greit.» Jeg orket ikke si imot ham. Egentlig orket jeg ingenting. Det var som en fjern drøm at vi noen gang hadde overnattet på det latterlig fine hotellet i Lagon. Jeg hadde fortsatt en del penger igjen fra den damen jeg stjal fra derfra, så det var det vi levde på inntil videre.
«Jeg kan gå og bestille mat til oss, om du vil. Bare si hva du vil ha.»
Jeg satte meg ned på den gamle sofaen. Beina mine knirket. «Bare ta det samme som du tar. Jeg er ikke kresen.»
«Nei. Det hadde du ikke råd til å være.»
«Nei, jeg hadde vel ikke det.»
«Det er merkelig å tenke på hvordan vi hadde det.»
Jeg bøyde hodet. Fingrene flettet seg sammen i fanget mitt. «Ja. Det er vel det.»
Deku la fra seg bagen sin og gikk bort mot disken, hvor en dame jeg tippet var et hologram, sto klar til å ta bestillingen. Jeg hørte ham ikke herfra, så hva jeg kom til å spise forble et mysterium enn så lenge.
ESTÁS LEYENDO
Livene Er Basert På Løgn
Ciencia FicciónVerden er splittet i to, og det betyr at flere enn bare én må fortelle sin historie. Cyra var født rik. Hun har alltid hatt det så bra at ingenting burde være feil, men hun hater livet sitt. Hun hater alt. Utenom hunden Nero så klart. Aiko ble oppvo...
