Livene Er Basert På Løgn

Kapittel 30 "Jeg er Cyra"

Cyra

Jeg og Nero sto ikke lenge utenfor før den rødmalte døren åpnet seg og en liten dame stakk hodet ut. Hun var knappe 150 cm og hadde det lengste håret jeg noensinne hadde sett. Det rynkede ansiktet hennes sprakk opp i et nesten tannløst smil da hun fikk øye på oss.

«Å, du er et speilbilde av din far, kjære deg. Si meg, hvilken av dem er du?» Stemmen hennes var energisk og hun minnet meg om min gamle barnepike som hadde tatt vare på meg da jeg var liten. Men hva snakket hun om?

«Hva mener du?» Jeg rynket pannen i forundring, og ved siden av meg skakket Nero på hodet, hun håpet nok på å få mat til tross for at vi akkurat hadde spist.

«Av søstrene selvsagt! Hvem av dem er du? Nei, ikke svar på det, jeg vet det allerede, du er hun de satte igjen i Vesten! Du ligner ikke så veldig på søsteren din må jeg si, men nok om det. Jeg er Attu, jeg er så glad for at du fikk brevet mitt! Å, dette er jo helt vidunderlig!»

Var det denne lille duracellkaninen som hadde sendt meg brevet? Attu klappet vilt i hendene mens hun spratt opp og ned. Til å være praktisk talt en vandrende mumie så hadde hun jammen mye energi. Og håret hennes, herregud, det lange håret hennes flagret rundt henne som en foss av flytende sølv, når jeg ble hundre skulle jeg ønske at jeg hadde like pent hår som henne.

«Kom inn, kom inn! Dere to skal få slippe å stå her ute i kulden.» Hun satte seg ned på kne slik at de gamle leddene knirket. Hun knirket like mye som skranglekasse gjorde. Hun strakte hånden sin fram og klappet en fornøyd Nero på hodet.

Jeg smilte til Attu og fulgte etter henne inn i en koselig stue. På det lille kaffebordet sto det to tomme krus med noe som lignet kakao. Kakao, jeg ville ha kakao. Attu må ha lagt merke til de lengtende blikkene jeg sendte kakaoen, for hun smilte bare og tasset ut av stua. Wow, håret nådde henne faktisk til knehasene.

«jeg skal lage litt mer jeg, kjære, bare sett deg ned så lenge. Hans!» Det siste var nok ikke ment for meg, for jeg kunne høre en brummende stemme i etasjen over svare henne.

Nero hoppet fornøyd opp i sofaen og jeg satte meg sakte ned ved siden av henne mens jeg så meg rundt. Det hang bilder av en ung, blond gutt her. Det måtte være Aslak, søtt. Han smilte på alle bildene med besteforeldrene på hver sin side, han var kjempesøt som liten. Jeg fikk lyst til å klype de små bollekinnene hans, kanskje jeg skulle prøve å ta med meg et av bildene, hvorfor ikke egentlig? Jeg var sikker på at de ikke kom til å ha noe imot det.

Attu kom ut med tre kopper med kakao, hun satte en foran meg, og de to andre satte hun på salongbordet før hun tok plass i en lenestol. Inne i stua kom det en gammel gubbe, det måtte være han Hans som hun hadde ropt på.

«Beklager, jeg husker ikke navnet ditt, kjære, hukommelsen er ikke som den en gang var.»

Jeg sippet litt av den mørke sjokoladen og himmel det var fantastisk. Kakaoen var akkurat passe varm og bar en fylde jeg ikke hadde smakt siden James lagde kakao til meg da jeg var liten.

«Cyra, jeg heter Cyra, og dette er hunden min Nero.» Sistnevnte hadde tunga ut av munnen og siklet etter kakaoen min, hun så rett og slett uintelligent ut.

«Ja, Cyra, jeg er så glad for at du fikk brevet mitt. Dine foreldre fortalte meg så mye om deg, og at de var så utrolig lei seg for at de måtte etterlate deg.» Attu smilte sørgmodig mot meg og strakte seg etter sin egen kopp med kakao. Hans hadde tatt plass i den andre lenestolen og så på meg over kanten på kakaokoppen.

Jeg kjente en klump i halsen. Jeg hadde aldri kjent foreldrene mine, men det sved likevel å tenke på at de hadde dratt fra meg.

«Hvordan kjente dere foreldrene mine?»