Livene Er Basert På Løgn

Kapittel 31 "Livene er basert på løgn"

Though here at journey's end I lie in darkness buried deep, beyond all towers strong and high, beyond all mountains stepp, above all shadows rides the sun and stars for ever dwell: I will not say the day is done, nor bid the stars farewell

- J.R.R. Tolkien -

Aiko

Jeg kunne ikke lenger huske hvor mange ganger jeg hadde sparket spaden ned i jorda og kastet den til siden. Hullet var ikke så dypt, men det var snart dypt nok til å plassere et menneske. Jeg tittet bort på den teppedekkede skikkelsen litt lenger unna og så tilbake på hullet foran meg. Litt til, så skulle det nok holde.

Jeg satte spaden hardt ned i jorda igjen, sparket den et par ganger for å få den dypere ned, og lente meg på håndtaket for å få jorda til å løsne. Litt frustrert kjente jeg snøen falle lett nedover og dekke jorda. Hvis snøen kom noe fortere snart, kom det til å bli håpløst å få begravd ham.

Med det som motivasjon satte jeg opp tempoet litt, og etter en liten stund sa jeg meg ferdig. Et flott, firkantet hull sto jeg nå i. Stort nok til Deku.

Jeg klatret over kanten av graven og krabbet halvveis bort til Deku. Så forsiktig som mulig tok jeg tak i noe av teppet han lå inntullet i og dro ham med meg bort til hullet. Det tok litt tid før jeg endelig fikk plassert ham oppi, men da han endelig lå der og jeg var ute av hullet, pustet jeg lettet ut. Hullet var stort nok.

Før tankene begynte å surre i hodet mitt, tok jeg spaden igjen og kastet jord tilbake igjen i hullet. Jeg kjente det i øynene, hvor våte de ble, kinnene mine ble dekket av det våte. Men jeg ville ikke tenke på hva det var. Jeg orket ikke tenke på hvorfor jeg fikk det. Jeg måtte bare få jorda tilbake i hullet og så knekke sammen.

Idet jeg tok det siste spadetaket og fikk plassert jorda der den skulle, kjente jeg kroppen min svikte totalt. Kom jeg noensinne til å komme meg over dette? Kom jeg til å kunne leve normalt? Hva inneholdt egentlig livet mitt nå som Deku ikke var en del av det?

Jeg var mutters alene. Ingen kom til å hjelpe meg videre nå ...

Eller, kanskje Cyra ville hjelpe meg. Vi hadde funnet tonen ganske bra for et par dager siden, så hvorfor skulle det være noe annerledes hvis jeg møtte henne igjen og spurte om litt hjelp? Litt penger hadde vært fint.

Jeg snufset og tørket øynene med underarmen. Blikket mitt gikk til graven foran meg, som allerede var halvveis dekket av snø.

"Husker du den gangen ..." hvisket jeg og så ned på den snødekte bakken igjen. "Husker du den gangen vi møttes for første gang? Vi var så små, men jeg husker det likevel. Du var den eneste som kom og sa hei til meg. Vi lekte sammen hele tiden og ble så nære at ingenting kom mellom oss. Jeg skulle ønske vi fortsatt kunne være sammen som det. Sånn som før." Jeg sukket. "Men det går vel ikke, for du er ... død."

Jeg senket hodet og tenkte på alle øyeblikkene i livet mitt som Deku hadde vært en del av. Kanskje jeg kom til å få flere, hvis jeg også bare endte alt sammen her. Det var ingenting igjen uansett, så hvorfor skulle jeg ... fortsette? På grunn av søsteren min?

Snøen sluttet å falle.

Jeg ble sittende litt til ved graven hans imens tankene gikk til det mørkeste. Jeg trengte ikke anstrenge meg noe mer, hvis jeg bare ble sittende her ...

Jeg slo metallhånda skikkelig hardt inn i kinnet mitt. Nei, nå måtte jeg skjerpe meg. Jeg kunne ikke være svak nå fordi jeg ikke hadde Deku ved siden av meg. Han var kanskje borte fra denne verdenen, men han hadde blitt en del av stjernehimmelen. Og jeg visste, at hver gang jeg så opp mot himmelen om natta nå, så ville jeg kunne se ham, og han ville kunne se meg. Derfor måtte jeg fortsette, for jeg pustet ennå.