Livene Er Basert På Løgn

Kapittel 27 "Jeg glemmer aldri"

A/N

God jul!

- Gudinnen og BeemyRav

*

Aiko

ca. 4 år siden

Det tomme rommet hadde vært mitt bosted i nesten én måned. Jeg hadde nesten glemt mitt eget utseende, hvordan utsiden så ut, dagslys, Deku, mamma og pappa.

Det var helt sykt hvor fort man glemte hvordan ulike ting så ut hvis man var separert fra dem lenge nok.

Jeg hadde prøvd å forklare Rettferdighetsgruppa så mange ganger at jeg ikke hadde gjort noe galt nå, at jeg hadde gitt opp. Til slutt ble jeg bare nødt til å innrømme det jeg aldri hadde gjort. Jeg innrømmet at jeg fortjente å være her i det tomme rommet. Jeg innrømmet at jeg hadde gjort noe galt. Jeg innrømmet at alt var min feil, selv om det ikke var det.

For det var sånn systemet her fungerte.

Jeg satt i det ene hjørnet med beina utstrakt. Jeg viftet litt med tærne for å ha noe å gjøre, prøvde noen ganger å strekke fingrene for å nå dem. Det var ikke stort å gjøre her inne. Det var et tomt rom. Tomme rom hadde ingenting.

Jeg så ned på hendene mine. Kanskje de kom til å fjerne en av dem fordi jeg hadde innrømmet forbrytelsen. Jeg flettet fingrene inn i hverandre igjen og igjen. Hendene mine skalv ved tanken. Jeg hadde sett noen andre miste hånden her om dagen på torget. Det hadde vært et forferdelig syn. Deku hadde begynt å gråte fordi han kjente han som fikk hånda kappet av.

Jeg hadde sett på det hele med det samme ansiktsuttrykket. Jeg visste at hvis jeg skulle overleve et helt liv i denne byen, måtte jeg bare akseptere at dette var sånt som skjedde. Han som fikk hånda avkappet kom mest sannsynlig til å bli meg i fremtiden, for jeg hadde ingen fremtid uten muligheten til å stjele.

Det innså jeg den dagen huset vårt ble ranet, og alt sammen gikk galt.

Jeg ristet på hodet for å la være å tenke på det. Jeg ville ikke minnes den dagen jeg kom hjem for en måned siden og fant huset helt rasert. De tre kjære tingene mine var også blitt stjålet, så jeg satte ut for å finne dem igjen og få dem tilbake.

Dessverre gjorde det at jeg havnet her istedenfor.

Det gikk ikke helt etter planen.

Jeg reiste meg litt opp på beina for å gå litt rundt. Jeg måtte passe på å ikke stivne helt til, snart forsvant bevegeligheten hvis jeg bare satt stille og viftet med tærne.

Jeg gikk rundt så lenge at jeg ikke klarte å gjøre det lenger.

Lyden av at noen kom gående fikk meg til å skjerpe hørselen og høre enda bedre etter. Kanskje dette var dagen. Kanskje dette var dagen jeg skulle miste hånda mi.

Jeg så ned på dem. Hvilken kom det til å bli? Den høyre? Den venstre?

Jeg ville ikke miste noen av dem.

Faren til Deku kunne sikkert fikse meg en ny, men det ville ikke være det samme. Mekaniske hender hadde grenser for hvor mye de kunne gjøre i en by som dette. Hvis jeg hadde levd i Vesten hadde det vært veldig annerledes. Alle var så rike der, så man kunne sikkert ikke ha sett forskjell på en mekanisk og en ekte.

En mann åpnet døren og fylte hele inngangspartiet. "Din tur."

"Min tur?"

"Kom igjen."