Livene Er Basert På Løgn

Kapittel 24 "Døden er kald"

Cyra

Kniven var kald mot halsen min. Pulsen dundret i ørene mine. Jeg var sikker på at skikkelsen på toppen av meg kunne høre hjerteslagene mine.

Blikket mitt flakket og jeg prøvde å feste blikket på noe, men det var for mørkt. Skikkelsen på brystet mitt var trolig en mann. De skrukkete hendene hans fortalte meg at dette var Earl, ektemannen til resepsjonisten. Han gliste ned i ansiktet mitt og jeg kunne føle den ekle ånden hans mot ansiktet.

Det var noe av det jævligste jeg noensinne hadde luktet. Ånden hans luktet en blanding av blod og råttent kjøtt. Jeg kjente noe varmt og klissete treffe ansiktet mitt og jeg innså at han spyttet på meg.

Tårene presset på. Jeg var livredd. Den kalde kniven mot halsen min gjorde meg skarpt oppmerksom på at jeg kanskje skulle dø. Jeg kunne dø, her og nå.

Bak meg kunne jeg høre en knurring. Nero. Å takk, alle verdens Guder. Nero knurret truende og den andre skikkelsen som fram til nå hadde stått utenfor rommet, hun som jeg antok måtte være resepsjonisten, gikk raskt inn i rommet og grep tak i terrieren min.

Det skulle hun ikke ha gjort. I sidesynet kunne jeg se Nero begynne å bevege seg og bite vilt rundt seg. Hun knurret, bet og klynket om hverandre og plutselig begynte resepsjonisten å hyle. Nero datt i bakken og bykset mot meg.

Jeg prøvde å vri meg unna Earl, men han hadde låst beina sine hardt rundt overarmene mine, og den hånden som ikke holdt kniven holdt hardt rundt munnen min og presset hodet mitt ned i bakken.

Jeg gjorde det eneste jeg kunne komme på. Jeg bet. Jeg satte tennene i den skitne, skrukkete hånden hans og kunne kjenne hvordan huden sprakk og det varme blodet hans begynte å renne ned i halsen min. Jeg tvang meg selv til å ikke slippe, selv om alle nerver i kroppen min skrek om at dette var helt forferdelig og at jeg måtte komme meg unna. Earl hylte, og rev til seg armen sin. Et lite sekund slakket han også grepet rundt kniven, og i det ene sekundet begynte jeg å kjempe vilt.

Jeg kastet kroppen min rundt og rundt og vred meg som en orm. Hele tiden hadde jeg blikket mot det kalde stålet.

Endelig var jeg fri, og Nero hoppet opp i armene mine.

Jeg reiste meg brått opp på beina og løp mot døra til rommet. Bak meg kunne jeg høre raske fottrinn. Hvem av dem det var som løp etter meg, det visste jeg ikke, det eneste jeg klarte å tenke på var hvor fort jeg måtte komme meg herfra.

Jeg hylte i det en hånd dro meg baklengs ned i bakken, fortsatt med Nero oppå meg. Det var Earl. Han kjørte kniven nedover og bommet på halsen min med en hårsbredd. Jeg karet meg opp på beina igjen og løp videre, ut til resepsjonen, og ut i den kalde snøen.

Jeg så meg ikke bakover, det turte jeg ikke, men jeg løp så fort de barbeinte føttene mine kunne bære meg. Det var en kald vinternatt, og snøen pisket meg i ansiktet. Tårene som trillet nedover kinnene mine frøs til is og jeg kunne kjenne en nummenhet i kroppen.

Lenge fortsatte jeg å løpe. Jeg løp tilbake til togstasjonen og så langs en landevei i håp om å komme til et sted med varme.

Jeg var utmattet, kroppen min kom ikke til å bære meg mye lenger, jeg trykket fortsatt Nero inntil brystet og den ekstra vekten gjorde skrittene mine tunge som bly.

Jeg stoppet ved et veikryss. I det jeg stoppet rant resten av adrenalinet ut av kroppen min og jeg falt sammen i veikanten. Jeg kunne kjenne hver centimeter av kroppen min. Den verket. Noe varmt hadde rent nedover fra halsen min, og jeg hadde ikke enset det før nå.

Jeg førte fingrene forsiktig oppover til nakkegropen og hveste av smerte. Jeg trodde Earl hadde bommet, det hadde han ikke. Et grunt sår løp langs halsen min. Det var ikke livstruende, men blodet fortsatte å renne i en svak strøm. Hvis jeg ikke fikk bandasjert såret i tide kom jeg til å dø av blodtap.

Jeg begynte å le. En hikstende, hysterisk og fortvilt latter. Jeg satt her, i et veikryss, hvor ante jeg ikke, i bare en nattkjole, en blodig strøm rant nedover kroppen min, jeg holdt en svart terrier i armene mine og kom sikkert til å dø av kulde.

Jeg tenkte på James og huset mitt, på de overdådige gallaene, de overlegne menneskene og alle de latterlige antrekkene jeg måtte bruke og jeg kjente en hard klump i brystet som klemte rundt hjertet mitt.

Jeg savnet James. Det gjorde så vondt. Hvorfor hadde jeg i det hele tatt dratt på denne reisen? På grunn av en eller annen søster jeg visstnok skulle ha i et fremmed land, i Østen. Tenk om hun ikke engang eksisterte.

Jeg kjente tankene fylle seg med en bunnløs håpløshet. Hvorfor ikke bare gi opp? Og det var akkurat det jeg gjorde.

Jeg la meg ned i den kalde snøfonna. Jeg orket ikke mer. Nero klynket svakt og krøllet seg sammen på brystet mitt. Vi var utmattede begge to.

Der lå vi, i den kalde snøen, midt på natten mens snøflak pisket rundt oss. Fingrene og tærne hadde allerede antatt en svak blåfarge, men jeg følte dem ikke lenger.

Jeg følte ikke annet enn den numne prikkingen som nå hadde overtatt hele kroppen min. Mer enn det husket jeg ikke før jeg falt i en kald og drømmeløs søvn.

Den siste tanken min før verden ble svart, var at det å være død egentlig ikke var så ille.