Livene Er Basert På Løgn

Kapittel 11 "Jeg må finne henne"

Aiko

"Du klarte ikke finne noen håndjern som var litt strammere?"

Larc fnyste av meg. "Det er de du fortjener."

Hånda hans dyttet meg inn i cella. Beina slet med å holde balansen, så jeg snublet, falt forover, og kjente skallen banke inn mot veggen bakerst i rommet. Celledøra slamret igjen bak meg, og lyden av tastetrykk på et kodepanel var alt jeg hørte. Det mørke rommet var opplyst av et svakt, blått lys langt unna, så det var så vidt jeg så noe som helst her inne.

Jeg hørte Larc spytte mot det elektriske gitteret. Gnisten fløy gjennom metallstengene til det roet seg ned igjen og ble til en konstant vibrering.

Jeg hadde lyst til å spytte tilbake, men det ville bare gjøre vondt verre. Jeg var i en kinkig situasjon fra før, og jeg kunne ikke gjøre noe som ville gi meg mindre tid. Det var ikke mye jeg kunne gjøre her inne, men jeg ville sørge for at jeg fikk gitt en beskjed til mamma og pappa. På en eller annen måte ved at jeg karvet noe inn i veggen eller la fra meg en skrue fra de mekaniske beina mine.

Mitt eneste problem var de dumme håndjernene. Med mindre jeg fant en måte å kvitte meg med dem, ville det ikke være stort igjen enn en svidd attenåring i cella når vaktene kom tilbake for å hente meg. Jeg måtte være ekstremt forsiktig for å ikke få støt, og det krevde at jeg også tok meg god tid. Tålmodighet var ikke en av mine sterke sider, men jeg kunne ikke annet enn å prøve.

Alt jeg kunne gjøre nå var å prøve, for ingenting var sikkert.

Jeg sank sammen på bakken, lente høyre kinn mot den kalde veggen imens jeg kjente samvittigheten gnage på sjela mi.

Hvorfor stjal jeg bøkene? Hvorfor tenkte jeg ikke mer igjennom det? Hvorfor dro jeg til auksjonshuset? Hvorfor etterlot jeg mamma og pappa på denne måten?

Hvorfor? Hvorfor?

Hvorfor?

Tårene sprengte bak øyelokkene. Jeg hatet når de gjorde det, for de ville ikke hjelpe meg på noen måte. Jeg var fortapt uansett. Jeg kom til å bli henrettet foran alle på torget selv om tårene mine rant. Jeg kom til å dø selv om hulkene mine var alt jeg hørte.

Så hvorfor måtte jeg gråte?

Gråting var så unødvendig. Det var en svakhet jeg ikke ville ha. Og jeg ville ikke ha den, for den var dum.

Dum og unødvendig.

Jeg svelget tungt for å presse alt sammen tilbake.

Deku var trygg. Mamma og pappa var trygge. De var alle trygge, og det var alt jeg trengte for å roe meg selv ned.

Så bare pust, Aiko. Bare pust inn og ut og lat som om alt er ok. Ikke tenk over at du faktisk skal dø foran tusenvis av mennesker. Det går bra.

Det går bra.

Jeg hørte lyden av stemmer nedi gangen utenfor. Veldig forsiktig prøvde jeg å slepe meg selv bort til gitteret for å høre bedre etter.

"Hvor er hun med avkappede bein?"

"Du mener hun de skal henrette ved midnatt?"

Han første som snakket, nølte. "Eh ... ja."

"Hun er nederst i gangen her, men jeg skjønner virkelig ikke hvorfor du skal se til henne."

Denne gangen visste jeg med sikkerhet hvem det var som pratet. "Larc ba meg se til at hun ikke prøver på noe dumt."

De småpratet en stund til, for han andre var veldig nysgjerrig på alt mulig rart, men jeg ventet bare til lyden av skrittene hans kom nærmere og nærmere meg.