Livene Er Basert På Løgn

Kapittel 4 "Brun saus"

Cyra

Den svake bankingen til en av kammerpikene mine vekket meg fra den deilige søvnen. Jeg lukket øynene og ønsket meg tilbake til drømmelandet jeg hadde befunnet meg i for noen sekunder siden. Jeg tvang hjernen til å mane fram det vakre landskapet igjen og prøvde å forestille meg hva som kom til å skje videre i historien.

Selvfølgelig til ingen nytte.

Jeg satte meg opp i den store himmelsengen min og gned meg hardt i øynene. Da jeg fjernet hendene kunne jeg se svarte flekker i sidesynet. Da jeg var mindre hadde jeg alltid gnidd meg så hardt at de svarte flekkene hadde oppstått, og så hadde jeg jaget etter dem med øynene. Jeg var en rar unge.

Ved fotenden min tittet Neros hode opp. Hun blunket trøtt mot meg før hun bestemte seg for at jeg var uinteressant og la hodet sitt ned igjen. Pelsen på den ene siden av hodet hennes var helt skjev og hun hadde sovesveis. Det så egentlig ganske søtt ut.

"Frøken Cyra, De er nødt til å stå opp. Frokosten er servert, og skredderen kommer om under en time for å sy kveldens kjole. Vi prøvde å si til han at vi bare kunne sende målene dine, men han insisterte på å komme på visitt. Du vet jo hvordan han er."

Jeg stønnet og falt tilbake i den store sengen. Den jævla skredderen. Naturligvis den mest ettertraktede i hele Richmond. Han var rask, det skulle han ha, men faen han var jålete. Skulle helst ha meg inn i kjoler av høyteknologisk design med løse ledninger og holografiske motiver. Stygge som faen. Heldigvis var jeg god med ord og klarte som oftest å vri meg unna de merkelige forslagene hans.

Bankingen på døren ville ikke gi seg og jeg skulte irritert mot den spesiallagde døren av platina og sølv. Som om det kunne stilne den irriterende bankingen. Æsj, faen ta dette. Jeg rullet meg selv ut av sengen. Ideen var at jeg skulle rulle til kanten av den gigantiske madrassen før jeg elegant reiste meg, men dessverre hektet jeg den ene foten fast i silkedynen min og jeg endte opp med å deise i gulvet med rumpa først.

Au.

Jeg gryntet litt og reiste meg på ustø bein samtidig som jeg gned meg på rumpa. Jeg kom sikkert til å få et blåmerke.

"Jeg er våken, så du trenger ikke banke lenger. Jeg har skjønt det."

Bankingen stoppet og jeg kunne høre lyden av føtter bortover den lange gangen bli svakere og svakere. Jeg subbet bort til det store klesskapet mitt og trådte inn i det overfylte rommet. Lyssensoren i taket registrerte mitt nærvær, og rommet ble fylt av et skarpt lys. Lysrørene i gulvet sendte opp en lyseblå glød som fikk meg til å se utenomjordisk ut. Det store gulv- til takspeilet mitt viste hele min figur med ukjemmet, viltert lysebrunt hår, trøtte turkise øyne, en alt for stor t-skjorte og en blå og grå pysjbukse. Rett foran meg sto de lyserosa kanintøflene mine som jeg stakk føttene i. De hadde stått på lading hele natten og var nå varme og gode. De holdt i opptil åtte timer før jeg var nødt til å lade dem opp på nytt.

Jeg subbet ut av garderoben igjen. Lyset i rommet ble slått av i det øyeblikket jeg lukket den store dobbeltdøren. Jeg gikk over gulvet og ut av soverommet mitt. Jeg skulle akkurat til å lukke døren til rommet mitt, da Nero smatt gjennom den smale dørsprekken og logret svakt med halen. Jeg smilte til den trofaste hunden som var med meg overalt.

Sammen gikk vi gjennom endeløse ganger helt til vi kom til spisesalen. Den inneholdt tre stoler. To av dem sto ved hver sin ende av det lange bordet som gikk nesten vegg til vegg i det store rommet. Den siste stolen befant seg på den høyre siden av den ene stolen. Det var Neros stol. Min høyre hånd, eller pote ble det vel.

Jeg satte meg ned i en av stolene og Nero hoppet lykkelig opp i stolen ved siden av meg. Hun bjeffet lykkelig og logret med den lille halen sin. James kom inn i rommet i den dyre pingvindressen sin og tok plass i den siste stolen. Vanligvis spiste ikke husets herskap sammen med tjenerne sine, men jeg bodde her alene, så det ville ha blitt ganske kjedelig.