Livene Er Basert På Løgn

Kapittel 16 «Kaldt. Det er så jævlig kaldt»

Cyra

Æsj.

Æsj.

Æsj.

Ikke nok med at jeg nettopp mistet alle pengene mine, jeg hadde selvfølgelig tatt feil tog. Istedenfor å ta toget til Crystal, den vakreste byen i Vesten med sine iskatedraler og gater laget av holografisk snø, så hadde jeg hoppet på toget som skulle til Frost Lake City. herlig. Det hølet som ikke hadde annet enn trøtte vertshus og fordrukne fylliker i gatene.

Jeg sto fortsatt ved døren til toget og stirret blindt ut på landskapet som fløy forbi. Jeg enset ingen av detaljene, jeg så bare platinakortet mitt som lå igjen i Richmond. Fantastisk. Så jævlig fantastisk.  Jeg stønnet og lente pannen mot det kalde glasset i døren. Ved beina mine nappet Nero i buksen min. Jeg kastet et skrått blikk på henne og hun bjeffet mot meg. Jeg smilte takknemlig til den lille bikkja og sammen tok vi fart på ferden innover i toget.

Det var stappfullt.

Alle setene var tatt, og flere steder sto det mennesker som holdt seg fast i taket slik at de svette armhulene deres vistes på lang vei. Jeg bøyde meg og smøg meg under diverse armer og presset meg forbi sure mennesker som alle sammen skulte mot Nero.

Etter en lang vandring gjennom det varme toget kunne jeg skimte en ledig sitteplass. Jeg satte opp tempoet og skulle akkurat til å sette meg på det forlokkende setet, da Nero hoppet opp på mitt sete. Der satt hun rak i ryggen og peste. Hvis hun hadde kunnet snakke så ville hun ha fortalt meg hvor treig jeg var og at hun nå hadde setet.
«Flytt deg, Nero. Ned.» Stemmen min var streng og jeg pekte demonstrativt ned på gulvet. Og Nero flyttet seg selvfølgelig ikke. Hun stirret bare på meg med svarte øyne og en tunge som hang ut av kjeften. Hun så litt tilbakestående ut, men hun var samtidig søt, så hun slapp unna med det.

«Nero. Ned. Nå.» Stemmen min var om mulig enda strengere enn i stad, og jeg pekte gjentatte ganger på gulvet. Nero rikket seg ikke.

Jævla fillebikkje.

Jeg prøvde å fysisk dytte henne av setet, men hun spente alle musklene i kroppen og boret klørne sine ned i seteputen. Hun nektet rett og slett å flytte seg.

Etter mange forsøk ga jeg opp, og endte opp med å stå over henne med gift i blikket. Jeg foldet armene i kors over brystet, bevegde den ene foten min i utålmodighet og tok til takke med å bare stirre på Nero med et skulende blikk. Bikkja brydde seg ikke i det hele tatt. Hun så ikke engang på meg. Nero satt og så ut av togvinduet og stirret på det stadig kjøligere landskapet som vitnet om en kaldere del av landet.

Toget sakket etter hvert ned farten og flere mennesker kom på toget, nesten ingen gikk av og dessverre måtte jeg fortsette å stå. Faen.

Jeg hadde akkurat forsonet meg med at jeg bare fikk stå, idet en gigantisk tønne kom vaggende mot meg. Han hadde et pløsete ansikt som fløt utover skuldrene og halsen var ikke tilstede. Den blasse huden hans vitnet om et liv vekk fra natur og de blå ringene under øynene hans ga hele ansiktet et hult preg til tross for at det var så stort.

Han hadde på seg en trang hvit bomullsskjorte hvor knappene så vidt holdt plagget sammen rundt den gigantiske magen. Hver knapp så ut som om den var klar til å fly ut i rommet når som helst, og rundt knapphullene var det samlet seg ringer av svette. De svarte fløyelsbuksene hans satt stramt rundt de store lårene hans. For stramt. Jeg kunne se ting jeg ikke i min villeste fantasi hadde drømt om å se. Ikke var jeg særlig imponert heller.

Han vaglet mot meg og med min flaks så stoppet han rett ved siden av meg. Han løftet den ene pølsearmen og holdt seg fast i en av reimene som hang fra taket. Svetten sto som en eim ut fra han og jeg kjente en svie i nesa. Jeg bøyde hodet ned i håp om å dempe lukten, og prøvde å ta så små drag med luft som overhodet mulig.

Æsj. Æsj. Æsj.

Jeg lukket øynene og ba til alle Gudene jeg visste om og ba om at denne togturen ville være over så fort som mulig. Jeg knep øynene hardt sammen til jeg så stjerner og ønsket meg selv til et sted langt, langt vekk.

*****

Jeg sto på den iskalde togstasjonen i Frost Lake City. Det var kaldt. Det var så jævlig kaldt at jeg hadde problemer med å bevege på de stivfrosne fingrene mine.
Det var sent på kvelden, og nesten ingen på stasjonen. Mitt tog var tydeligvis det siste som hadde nådd stasjonen før kvelden, og alle menneskene hadde hastet av og forsvunnet seg til sitt. Jeg og Nero var de eneste som sto igjen.

Tårene presset på og jeg kjente håpløsheten og motløsheten gripe fatt i meg. Jeg var langt hjemmefra, det var kaldt, og jeg hadde nesten ikke penger. Jeg ville hjem, og jeg ville hjem nå. Jeg ville tilbake til villaen min, James, varme måltider, en behagelig silkedyne og tjenere som vartet meg opp når jeg ville. Jeg ville ikke være her på en kald togstasjon ute i gokk.

Motvillig krøp jeg sammen på en benk på togstasjonen med Nero på magen. Så lukket jeg de tårevåte øynene mine og ventet på at søvnen skulle gripe tak i meg.