Livene Er Basert På Løgn

Kapittel 13 "Jeg har ingenting igjen"

Aiko

Jeg trodde aldri jeg ble nødt til å se mine egne foreldre dø. Enda mindre trodde jeg at jeg måtte være der når det skjedde, og være den som "gravla" dem etterpå. Bare at graven ikke inneholdt det den skulle. Det var ingen mennesker som lå nedi jorda foran meg, det var bare jord og gress, pluss to stusselige trekors som jeg hadde laget og satt nedi jorda for å føle meg bedre. På et vis kunne det nesten virke som om det fungerte, men i virkeligheten stakk det så dypt å vite at ingen lå fredfullt under, at det ikke utgjorde noen forskjell etter å jeg ha plassert de to korsene over ingenting.

Det var en stund siden jeg hadde passert gjennom bygrensen. På et tidspunkt havnet jeg i den tilfeldige skogen som jeg var i nå, men jeg visste ikke helt når. Jeg klarte ikke huske noe. Alt var tåke, et fjernt minne jeg ikke ville se for meg.

Jeg var sikker på at Rettferdighetsgruppa kom til å jakte etter meg, men det var bare fram til bygrensen at jeg merket dem i hælene. Dessuten dro de aldri ut av byen for å finne noen. Det var kun der de hadde makt, utenfor var det ingenting for dem utenom andre byer med de samme systemene. Og hvis de kunne, holdt de seg unna andre makter for å slippe noe vold.

Selv om vold egentlig var alt de klarte å fordrive tiden med.

Jeg glodde til øynene ble tørre på de to slappe korsene nedi jorda. Jeg bestemte meg for å få døden deres ut av systemet mitt så godt det lot seg gjøre. Jeg kunne ikke fortsette lenger med synet av dem døde i hodet imens jeg reiste videre. I lengden ville det ødelegge meg, og jeg kunne ikke bli ødelagt.

Ikke ennå.

Jeg stirret opp mot himmelen, kjente noen dråper vann treffe ansiktet. Det yret, håret mitt krøllet seg i tinningene av det fuktige været. Skruene i metallet var ekstra stive også, og det etterlot meg med to knirkende bein og ei udugelig hånd.

Vel, det er i hvert fall bedre enn å være død.

Akkurat. Og når skulle den tanken gå inn som noe positivt for meg? Jeg visste ikke hvor jeg vandret hen engang. Jeg var uti gokk, i en tilfeldig skog som jeg aldri hadde hørt om. Det eneste jeg hadde som veiviser var en gammel skjermpad jeg stjal fra noen stakkars mennesker på vei ut av byen. Ikke at kartet på skjermpaden hjalp meg noe særlig, jeg kunne ikke forskjellen på retningene, og akkurat nå så det igjen ut til at jeg var et helt annet sted enn jeg ville være. Hvordan jeg skulle komme meg til byen Lagon var derfor ukjent, og ville sikkert være det for alltid med mindre jeg fant noen til å hjelpe meg. 

Noen våte hårstrå blåste foran øynene mine. Den hvite fargen fikk meg bare til å innse hvor lenge jeg hadde vært her ute. På en måte likte jeg å ha den originale fargen min, for det betydde at jeg ikke trengte å late som jeg var noe annet enn ei jente. På en annen føltes det tungt, for det beviste hvor langt borte fra det gamle livet mitt jeg var allerede.

Jeg pustet tungt ut imens jeg prøvde å streve meg selv opp på beina igjen. Ryggen min føltes øm, beina så stive at de virket leddløse, hodet så vondt at synet begynte å blande seg, og kroppen så sliten at den ville falle om på bakken igjen. Men jeg nektet å la den få viljen sin. Jeg måtte komme meg så langt unna byen så fort det lot seg gjøre. Det var fortsatt en ørliten sjanse for at Rettferdighetsgruppa fulgte etter meg, og da måtte jeg komme meg til Lagon før de kunne få fatt i meg. Jeg visste det ville bli vanskelig å komme seg dit siden jeg ikke ante hvor jeg var, men jeg måtte i det minste prøve.

Det knirkende metallet irriterte meg, men jeg visste at det å skru selv ville være håpløst. Jeg var ingen mekaniker. Jeg kunne ikke fikse mine egne bein.

Noe som også var ganske håpløst, siden jeg nå måtte klare meg selv.

"Litt av en datter jeg er," mumlet jeg sammenbitt ut i lufta. Eller kanskje det var ment mot de falske gravene til mamma og pappa. Jeg visste ikke helt selv. "Klarer ikke engang ta vare på meg selv, så utrolig patetisk."