«Mamma?»
En gutt med blondt hår kom gående bort til Leelah.
«Vet du hvor det er blitt av Ayala?» spurte han og så urolig rundt seg.
Leelah rettet seg opp og la ugresset hun hadde luket i skinnposen på ryggen.
«Jeg vet ikke, Nero'zii, hun burde vært her nå.»
Leelah så bortover mot landsbyen. Hun kunne ikke se huset deres, siden det var på den andre siden. Landsbyen var liten og fattig, men hadde nok til å klare seg. De dyrket maten selv, og selv om mesteparten gikk til de syv andre gruppene, var det alltid noe igjen til dem, selv om det ikke var så mye. Landsbyen var delt i to, den ene bygget oppå en liten ås i foten av ett av fjellene hvor husene var laget av tømmer og til og med hadde glass i noen av vinduene. Den andre delen bestod av rundt seksti trehus midt i dalen, omgitt av vidstrakte åkre. I de husene som var laget av tømmer bodde Den Første gruppen, mens i husene laget av tynne tre-planker, bodde De Utstøtte. Det var ikke et imponerende syn, men det var hjemmet deres.
«Hvis hun ikke kommer snart går jeg og henter henne,» sa hun til slutt og satte seg ned igjen og fortsatte med arbeide sitt.
Nero'zii så lengselsfullt mot landsbyen. Med ett la han merke til tre merkelige figurer som marsjerte mot dem med bestemte skritt og haler som veivet fra side til side bak dem.
«Hva gjør de her?» spurte han bekymret ut i luften.
Leelah rettet seg opp og tok av seg hanskene. Gående mot dem kom en eldre mann fra Den Første gruppen med to yngre gutter bak seg. Hadde det ikke vært for at de var av Den Første gruppen hadde hun gitt dem inn for bare å gå over åkeren på den måten, og derved ødelegge avlingen. Men siden de var dem de var, turte hun ikke ta det opp. Da de stoppet foran henne reiste hun seg helt opp og nikket vennlig til dem.
«Mine herrer,» sa hun så pent hun kunne, «så hyggelig at De tok Dem tid til å besøke oss så tidlig om morgenen.»
«Det er slettes ikke hyggelig,» ropte den eldre med grov røst. Et par dråper fra munnen hans traff Leelah i fjeset. De skitne tennene hans som minnet om tennene til et rovdyr lyste mot henne. «Hvor er datteren din?» krevde han rasende å få vite.
Leelah så spørrende på han.
«Barnebarna mine,» sa han og pekte på guttene bak seg, «har nettopp blitt truet, jeg vil gå så langt som å si angrepet med sverd av datteren din.»
Leelah rynket skeptisk på øyenbrynene. Likevel kjente hun det knyte seg i magen; hun visste altfor godt at en så seriøs anklage fra Den Første gruppen var vanskelig å motbevise, uansett om det var usann eller ikke. Det hindret henne derimot ikke i å prøve.
«Jeg beklager, min herre, men det er umulig. Datteren min er hjemme og steller seg. Og hvor skulle hun fått tak i dette sverdet De snakker om?»
«Umulig, sier du?» knurret han tilbake. «Ta en titt på dette kuttet,» sa han og pekte på halsen til en av guttene, «det kuttet har bare kommet dit av seg selv det da?»
Leelah lot øynene hvile på den røde streken av ferskt herdet blod på strupen til gutten. Det kuttet kunne kommet fra hva som helst, selv en gren på avveie kunne laget et sår som det.
«Det vet da ikke jeg, kanskje barnebarnet Deres har forklaringen på hvordan det kom dit,» sa Leelah og nikket mot gutten. «Men det jeg vet er at datteren min har ingenting med det å gjøre. Og hvis hun da mot all formodning skulle ha noe med det å gjøre, er jeg sikker på at hun ikke gjorde det med vilje.»
«Så du innrømmer altså at det var hun som gjorde det!» ropte han tilbake og rettet en truende finger mot Leelah mens han gikk mot henne til han var helt oppe i ansiktet på henne. «Hun må straffes!» utbrøt han plutselig og rettet seg opp så raskt at han dyttet til Leelah.
«Nei, det må hun ikke,» sa Leelah rolig da hun hadde gjenvunnet balansen og tok et skritt tilbake, «for hun er uskyldig. Hun er jo hjemme i dette øyeblikk.»
«Skal vi ikke gå og sjekke om det stemmer,» spyttet han og snudde på hælen.
Alle tre fra Den Første gruppen marsjerte mot landsbyen med halene høyt hevet. Leelah snudde seg mot sønnen sin og sukket. Nero'zii trakk engstelig øyebrynene sammen som svar og begynte å gå mot landsbyen med raske skritt. Leelah løftet på skjørtekanten og tok bena fatt etter dem.
Da de kom inn på stien foran huset stoppet de tre mennene slik at Leelah kunne komme forbi dem. Leelah gikk opp til døra og skulle til å åpne den da tvil begynte å krype inn i sinnet hennes. Tenk hvis hun ikke var hjemme?
«Skal vi gå inn eller ikke?» spurte den eldre mannen irritert.
Leelah kremtet og steg inn. Inne var det mørkt og kaldt, og ingen tegn til Ayala. Leelah trakk skjelvende inn pusten.
«Ayala?» ropte hun mens hun gikk rundt i det lille huset.
Det tok ikke lang tid siden huset bare besto av tre rom: to sovekammers og kjøkken. Leelah gikk tilbake til de andre som nå stod og så selvgode ut på kjøkkenet.
«Nå?» spurte den eldre mannen med overlegen mine som om han allerede visste svaret.
«Hun er ikke her,» svarte Leelah forvirret etter en stund og kjente allerede nederlaget finne veien inn i hjertet hennes.
Alle tre så triumferende ned på henne. Nero'zii gikk sakte bort og til henne og la en beroligende hånd på skulderen hennes. Den eldre gliste bredt.
«Ha, var det ikke det jeg sa,» sa han stolt og gliste, «datteren din er skyldig! Og nå har hun stukket av.»
«Det vet ikke du noe om!» ropte Leelah.
«Ikke ta den tonen til meg, kvinne!» ropte han tilbake og rettet en finger mot henne. «Husk at du bare er en Utstøtt, og du skal adressere meg som «De». Kjenn din plass, eller er jeg nødt til å 'minne' deg på det? Og- det vet jeg vel, begge barnebarna var offer for din datters forbrytelser. De både så og følte sverdet hennes. Du står vel ikke her og sier at barnebarna mitt lyver?»
Leelah bøyde hodet.
«Nei, sir.»
Han gliste enda bredere, stolt over å ha myndighet over andre.
«Godt, ha henne klar her i morgen kveld etter solnedgang. Og ikke tro at vi kommer til å være like overbærende denne gangen. Vi har fått nok av det lille monsteret.»
Barnebarna hans lo lavt.
«Og hvis hun ikke har krøpet tilbake for å ta sin rettmessige straff inne da,» fortsatte han strengt mens han bøyde seg ned mot Leelah, «må du ta straffen for henne. Det er det du fortjener med slike holdninger mot dine overordnede»
Han satte hendene i hoftene og gikk mot døren.
«Hvis jeg var deg, ville jeg ha begynt å lete nå,» sa han og lo hånlig.
De to guttene som inntil nå hadde holdt seg stille smøg seg mot Leelah og stilte seg bredbeint på hver side av henne.
«Si til Ayala,» hvisket de inn i ørene hennes, «at vi ser fram til å se henne igjen. Det venter en liten 'gave' til henne etter at hun har fått straffen sin.»
Leelah kjente det gå kaldt nedover ryggen på henne og tok tak i hånden til Nero'zii. Guttene gikk mot døra og kikket med jevne mellomrom tilbake på Leelah, som så livredd ned i gulvet. De så på hverandre og lo.
«Og ha en fin dag,» sa den ene og tok et eple fra fruktfatet på bordet.
Guttene lo igjen og lukket døra etter seg med halen.
I det øyeblikket døra smalt igjen falt Leelah sammen. Hun slapp sønnens hånd og holdt seg for ansiktet. Nero'zii så bedende på moren sin og holdt rundt henne.
«Åh, Ayala,» snufset hun fortvilet, «hvor er du?»
VOCÊ ESTÁ LENDO
Den Åttende (Completed)
FantasiaJeg er utstøtt, så ubetydelig at jeg ikke engang regnes som en del av systemet på planeten Se'irsis. For de syv andre gruppene er vi ikke mer verdt enn jorden vi strever med å dyrke hver dag. Hadde jeg visst at dette kom til å skje ville jeg aldri g...
