Den Åttende (Completed)

5

Jeg lente meg vaktsom tilbake. Ikke nå igjen. Skal de aldri la fars sverd være i fred? Jeg rettet blikket mot Den Tredje bak meg.

«Du lovte,» hvisket jeg strengt, «du lovte at jeg skulle få beholde sverdet.»

Han svelget nervøst, men snakket med sikkerhet.

«Det er Dronningens orde.»

«Hva skjedde med å holde ord?» spurte jeg skarpt.

«Mitt løfte til Dronningen er viktigere enn mitt løfte til deg.»

Jeg så plaget ned på sverdet. Jeg skulle aldri tatt med sverdet mitt til Torash. Hvorfor måtte dette skje den ene dagen i året jeg tok frem fars sverd? De andre i salen ville aldri forstå hvilken verdi dette sverdet hadde for meg. Når alt kom til alt var det to spørsmål som avgjorde hvordan jeg skulle handle.

Hva er viktigst, mitt løfte til far eller å være en god representant for De Utstøtte? Kan jeg stole på Dronningen?

Jeg så opp på Dronningen og målte henne for så å se ned på sverdet igjen. Vakten bak meg var allerede i gang med å løsne sliren fra beltet mitt.

Med ett så jeg fars ansikt igjen. Han hadde bestemte og nesten tryglende øyne da han overrakte sverdet til meg og ba meg om å vokte det med mitt liv. Jeg kjente tårer svulme opp bak øynene mine og hjertet mitt presse mot lungene mine da jeg mintes hvordan kroppen hans falt livløst om i armene mine. Han hadde brukt de siste kreftene sine på å overlevere sverdet til meg i visshet om at det var i trygge hender.

Alle stirret på meg. Stemningen var så intens at jeg kunne høre mitt eget hjerte banke. Jeg så med vidåpne øyene ned på sverdet. Frem til den natten i skogen hadde far brukt ethvert ledig øyeblikk på å lære med hvordan å håndtere et sverd. Vi hadde pleid å dra opp på Beras-fjellet for å trene, og til tross for at jeg i begynnelsen knapt hadde klart å løfte sverdet, gav far aldri opp troen på meg. Han visste at jeg ville være villig til å beskytte det med mitt liv som innsats, akkurat slik han var.

... med mitt liv ...

Vakten som stod ved siden av meg hadde akkurat fjernet sliren fra beltet mitt. Jeg samlet alle krefter jeg hadde og slengte meg inn i magen hans. Han bøyde seg ned for å holde seg om magen mens jeg hoppet opp slik at ryggen min traff hodet hans. Han slapp sliren og jeg hørte det klirre idet sverdet falt ut.

Men jeg var ikke ferdig ennå. Jeg reiste meg opp på ett ben og akkurat idet han rettet seg opp igjen for å slå tilbake, sparket jeg han i magen så han ble kastet bakover og forsvant inn blant folkemengden som hadde samlet seg rundt oss. De hylte og hoppet bakover da han traff bakken, bevisstløs.

«Ayala!» hørte jeg plutselig en lys stemme rope. «Hold opp med deg der, nå med en gang!»

Jeg kastet et lite blikk opp Dara'vee hadde tatt et skritt forover og stirret skrekkslagen på meg. I øynene hennes kunne jeg også se skuffelse og til og med harme.

Beklager, Dara'vee.

Rundt meg hadde det nå samlet seg flere sikkerhetsvakter. Jeg var omringet. Men det betydde ikke at jeg var forsvarsløs. Jeg hoppet over mine egne hender slik at de var foran meg. Mens jeg bøyde meg ned for å ta opp sverdet som lå ved side av meg skulte jeg opp på Dronningen.

Med sverdet trygt plassert i hendene mine snudde jeg meg mot henne.

«Ingen,» sa jeg med høy og klar røst, «får ta fars sverd! Ikke en gang Dem, Deres Majestet. Hvis De skal ta det fra meg må De drepe meg først.»