Den Åttende (Completed)

41

Jeg holdt blikket til Dronning Serina. Med stødig hånd grep jeg rundt vingen hennes. Jeg kjente hvert eneste vannmolekyl i henne og jeg holdt henne fast. Hun kunne ikke rikke seg. Dronningen stirret bestyrtet på meg. Det glødende lyset fra fødselsmerket mitt reflektertes i øynene hennes. Alt vannet i henne stod til min disposisjon. Jeg kunne gjøre hva jeg ville med det. Kunne gjøre et dypdykk ned i sinnet hennes, men jeg ville høre det fra munnen hennes.

Ansiktet til Dronning Serina ble mer og mer forferdet. Hun var redd, en følelse hun ikke var vant til.

«Hvor lenge har du visst om familien min?» Stemmen min var avbalansert og urokkelig.

Dronningen rørte prøvende på tungen sin. Hun var skrekkslagen og våget ikke lure seg unna.

«Faren din skilte seg ut, så vi tok oss av han, men vi trodde ikke han hadde noen etterkommere,» Hun våget seg på et skjevt smil. «Du kan gjette hvor overrumplet vi ble da Dara'vee så sverdet ditt. Vi hadde ikke noe annet valg enn å handle raskt for å evaluere deg.»

Jeg bet tennene sammen da meningen bak ordene hennes ble tydelig for meg. Iscenesatte de et opprør for å ta ut én mann?

Uten å klare å vente mer, fant jeg frem til minnet hennes.

I begynnelsen testet Den Første gruppen far og målte reaksjonene hans på Dronningens ordre. Da det ga få til ingen resultater, tok hun det et skritt videre. Mistankene var så store at det var best å rydde han av veien, uansett om han var av Den Åttende gruppen eller ikke. For å få det til å se ut som De Utstøtte gjorde opprør, fikk hun Den Første gruppen til å sette fyr på åkrene og flere av sine egne hus.

Det føltes ut som om kroppen min var et vakuum. Det var ikke Den Første gruppen som var skyldig i fars død. De jeg hadde klandret hele livet. Forakt både mot dem og mot meg selv for å ikke strekke til hadde alltid vært en del av hverdagen min. Det var en løgn.

Men det var mer. Dronningen og hennes forgjengere hadde siden de oppdaget Den Åttende gruppens hemmelige kammer, lett etter overlevende fra Den Åttende gruppen. De fikk etter hvert mistanke om at noen gjemte seg blant De Utstøtte og de hadde derfor holdt øye med landsbyen min i nesten ett århundre.

Det var hovedgrunnen til at hun bombet og styrtet Den Andre gruppen sitt fjell, nå Beras-fjellet, for å sperre innbyggerne i dalen inne. Som en forsikring ga hun også De Utstøtte forbud om å forlate dalen.

Jeg klarte ikke ta blikket fra Dronningens øyne. Hørte mine egne hjerteslag mot trommehinnen. Harmen bygde seg opp. Jeg strammet grepet rundt henne. Dronning Serina ynket av smerte.

Hun hadde drept faren min.

Jeg skulle til å dra vannet ut av henne og etterlate henne som ikke annet enn støv da Nucah sin stemme dukket opp i hodet mitt. Ordene hans fra minnet mitt var klare og tydelige.

«Hvordan er du bedre enn dem, hvis du dreper henne?»

Blikket mitt flakket til jeg fant Nucah liggende ved siden av meg. Han var i ferd med å våkne og holdt en hånd opp mot tinningen.

Det smertet meg å puste på grunn av den følelsesmessige vekten ordene hans hadde lagt på meg. Jeg måtte kjempe imot trangen min til å gjøre ende på henne. Det var mange andre muligheter. Noen ville kalle det rettferdighet at jeg tok liv av en person som Dronning Serina, som var alt annet enn uskyldig, men det var likevel et liv. Livet var en gave, uansett hvem det ble gitt til, og det var ikke min plass å frata noen den gaven. Da ville jeg lik henne bli en morder.

Jeg så igjen ned på Nucah.

Jeg gjør dette for deg, vet du.

Jeg returnerte blikket til Dronning Serina. Jeg så at hun prøvde å vi seg ut av grepet mitt, men det var ikke grepet som hindret henne i å røre seg. Det var vannet i henne jeg holdt stille.