Den Åttende (Completed)

16

Jeg så kaldt mot Dronningen. Hun kunne ikke forvente at jeg, etter en slik utfordring, ville snakke til henne med aktelse. Hun fortjente ikke mer respekt enn den respekt hun viste sine undersåtter.

Jeg rettet meg opp og tok et par skritt i retning Dronningen.

«Før jeg bringer opp saken, ber jeg ydmykt Hennes Majestet om tillatelse til å snakke uavbrutt til jeg ærlig har lagt fram saken i sin helhet.»

Dronningen nikket bekreftende. En enkel bevegelse, men for meg betydde det at jeg endelig kunne slappe av igjen.

Jeg kremtet og gikk opp trappene mot Dronningen.

«Jeg tror det har skjedd en misforståelse. Da Dara'vee spurte om jeg ville være med opp til Torash og være hennes gjest glemte dere visst å informere meg om en viktig detalj. Jeg ønsker ikke å bo på Torash permanent. Jeg hører ikke hjemme her. Og jeg ønsker hvertfall ikke å bli behandlet som en av Den Syvende gruppen.»

Det gikk et gisp gjennom tronsalen. Om det var på grunn av måten jeg snakket til Dronningen på eller om det var på grunn av avsløringen av at jeg skulle bo her, visste jeg ikke.

Antagelig begge.

«Det er selvfølgelig en ære uten sammenligning å bli behandlet som en gjest her på Torash, men jeg har et liv nede på bakken jeg vil tilbake til. Jeg er klar over at fra deres synspunkt kan det ikke engang kalles et liv, og det er kanskje ikke så rart. Men hvis det overhodet har kommet noe godt ut av dette oppholdet er det at det har gått opp for meg hvor godt og uvurderlig hverdagen og et liv nede på bakken er, for der har jeg i det minste en viss frihet og jeg har luft rundt meg.»

Etter hvert som ordene kom til meg ble jeg revet med og jeg klarte ikke å holde meningene og synspunktene mine tilbake.

«Selv om livene deres har en penere innpakning er hverdagen deres ikke annet enn trist, i det minste fra mitt perspektiv. Jeg ønsker meg ikke et liv fylt med overdådige kjoler, eller folk som er ansatt til å være venn med deg for at du ikke skal føle deg alene, en følelse av makt over andre, eller at du blir servert alt på et sølvfat. Og det er hvertfall ikke å bli herset med av andre og blir fortalt hva du skal gjøre hele tiden,» sa jeg og kastet et blikk mot Den Sjette gruppens seksjon.

«Men det som jeg kanskje synes er aller mest skremmende er hvordan hele Torash er dekket av et slør av uvitenhet.» Jeg så vemodig på Den Syvende gruppen som satt på plattformene rundt om i salen. «Vet dere i det hele tatt at dere blir holdt for narr? Vet dere hvordan gruppene under dere blir behandlet for at dere skal være i stand til å leve sånn som dette? Vet dere hvordan de sulter? Hvordan de strever for å overleve en dag til?»

Jeg svelget hardt for å holde stemmen under kontroll da bilder strømmet på, og endte opp med å rope.

«Hvordan de blir torturert?!»

I noen sekunder tidde jeg. Det var helt stille i salen.

«Og dere trenger ikke engang å dra ned til bakken for å se denne type behandling. Dette foregår like under nesene deres. Har noen av dere noen gang sett hvordan det er i gatene, utenfor palassmurene? Har noen? Jeg er helt sikker på at du også finner lignende skjebner også på innsiden av murene.»

Ingen sa et ord. Jeg vendte meg igjen mot Dronningen. Selv med lukket munn kunne jeg se at hun hadde sammenbitte tenner. Øynene hennes prøvde å brenne hull i skallen min. Dara'vee hadde blanke øyne.

«Deres Majestet,» fortsatte jeg, «jeg er Utstøtt. Selv om jeg er takknemlig for æren De har vist meg, har jeg oppdaget at hvis det betyr å slippe å bo her, er jeg fornøyd med å være Utstøtt. Spørsmålet mitt er derfor, Dronning Serina, Prinsesse Dara'vee, om tillatelse til å forlate Torash før denne dagen er over.»