Den Åttende (Completed)

10

Nucah raste gjennom skogen. Han byttet på å gå fort og å småløpe mens han gransket trærne og buskene rundt seg med øynene. Han dro nervøst hånden gjennom håret som klistret seg til hodebunnen takket være regnet. Bak han prøvde Nero'zii å holde følge.

«Vent ... Nucah,» ropte Nero'zii andpustent og snublet gjennom en busk.

Nucah stoppet opp men fortsatte å lete med øynene.

«Kan vi ikke ...,» Nero'zii stoppet opp midt i en setning og holdt seg for ørene da det lynte ikke så langt unna, raskt etterfulgt av et kraftig tordenskrall, «kan vi ikke ta en pause nå, Nucah? Du har dratt meg rundt i skogen i hele dag. Jeg er sulten, jeg er sliten og jeg er sikker på at hvis vi ikke stopper snart kommer jeg til å ende opp som den sølepytten der borte. Kom, så går vi. Vi kan fortsette i morgen.»

Selv om Nucah hadde hørt han, fortsatte han å lete uten å se på Nero'zii. Han speidet utover skogen. Et øyeblikk syntes han at han så noe bevege seg bak en busk et stykke borte. Nucah tok et par skritt i retning busken og slapp ut et skuffet sukk da han så et lite dyr med tre haler kravle ut gjennom den. Dyret så forskrekket opp på han med store, helsorte øyne. Nucah fikk akkurat et lite glims av det rare mønsteret på ryggen dens før det pilte over til den neste busken. Mønsteret kunne minne litt om to tråder som var flettet i hverandre, synes Nucah.

Bare en Lit'michua?

Nucah slapp ut et bittert stønn og begynte å gå rastløs fra den ene busken etter den andre.

«Hør,» fortsatte Nero'zii, «jeg er klar over at du vil finne Ayala så fort så mulig men ...»

«Jeg skal finne henne,» sa Nucah og møtte øynene til Nero'zii for første gang siden de hadde forlatt Leelahs hus, «jeg må finne henne.»

«Ja, og jeg ønsker å finne henne like mye som deg, hun er søsteren min, men vi ser ingenting i mørket,» Nucah stoppet opp og så irritert på Nero'zii, «og hvis vi blir ute noe særlig lenger i dette været, blir vi syke.»

Nucah hadde lyst til å fortsette å lete, men da han oppdaget at han allerede hadde lett i den busken han holdt på å endevende, tvang han seg selv til å vurdere det Nero'zii nettopp hadde sagt.

Nucah hadde ikke lagt merke til at det var blitt mørkt før Nero'zii kommenterte det. Han hadde vært så oppslukt av å finne Ayala at han nesten hadde glemt at han hadde lillebroren hennes på slep. Han kunne ikke noe for det, han hadde bare blokkert alt annet ute. Det hjalt å finne henne så fort som mulig. Selv om de hadde lett hele dagen, hadde de ikke sett så mye som et spor etter henne. Først hadde de lett gjennom hele landsbyen og spurt rundt om noen hadde sett henne. Da responsen var mager, gikk de over til å lete i skogen. Nucah hadde fra begynnelsen ant at det var der Ayala hadde gått, men han hadde kviet seg. Utstøtte gikk aldri inn i skogen, og det med god grunn.

Siden da hadde de ransakt områdene rundt landsbyen, uten hell.

Nucah holdt blikket til Nero'zii og rynket skeptisk på øyenbrynene. Langsomt eksaminerte han den lille gutten. Lin-klærne hans, som var et par størrelser for store, lå nå klistret til kroppen hans og avslørte hvor tynn han var. Det ellers strie blonde håret hang tungt ned fra hodet. Det falt store vanndråper ned fra nesen hans og blandet seg inn blant regnet.

Nucah snudde seg mot busken han hadde sett Lit'michuaen forsvinne inn i og listet seg varsomt mot den. Da han stod rett over den og hadde lokalisert det lille dyret, satt han foten hardt ned på halene dens. Lit'michuaen sprellet og prøvde å dra seg løs, men Nucah løftet opp dyret og knakk nakken på den i en rask bevegelse. Den ble øyeblikkelig slapp.