Den Åttende (Completed)

32

Jeg stod med vidåpne øyne og betraktet dem. Så mange spørsmål gikk gjennom hodet mitt, men aller mest var jeg bare glad for å se dem. Et genuint smil spredte seg over munnen min.

«Ayala...» Nero'zii snufset som et lite barn.

Hjertet mitt ble fylt med medynk. Jeg holdt ut armene mot han og lillebroren min begynte øyeblikkelig å løpe mot meg. Jeg gikk han i møte med raske skritt.

Da han forsvant inn i armene mine, følte jeg med en gang tankene hans. Han var så inderlig glad for å se meg, men det trengte jeg ikke å lese tankene hans for å vite. Sakte sank vi ned på kne. Nero'zii klamret seg til meg og jeg kunne føle tårene trille nedover kinnene hans. Etter noen sekunder ble jeg også blank i øynene, selv om jeg ikke hadde trodd at jeg kom til å bli det. Følelsene til Nero'zii påvirket meg.

Allerede før Nero'zii hadde sluttet å gråte, og uten å slippe taket i meg, begynte han å fortelle meg om alt de hadde vært igjennom. Dessverre ga ikke det han sa stort mening. Han klarte ikke å formulere det helt og hoppet fra detalj til detalj, og når mange av ordene i tillegg ble borte i tårer, var det veldig vanskelig å forstå hva han prøvde å fortelle. Jeg lyttet derimot veldig lite til det han hadde å si.

Takket være at jeg hadde han i armene mine, var tankene hans lett tilgjengelige for meg. Jeg så alt de hadde vært igjennom, som om det var mine egne minner. Jeg så at de lette etter meg, at han fant Nucah liggende blant en flokk døde re'eler.

Ved dette så jeg opp på Nucah og oppdaget bandasjen på leggen hans. Jeg kunne ikke tro at han hadde klart å bekjempe en hel flokk med re'eler egenhendig.

Jeg så at de ble jaget av den store re'elen og følte desperasjonen og redselen. Jeg så dem bli funnet av Den Tredje gruppen og fraktet til landsbyen på den andre siden av Beras-fjellet. Jeg så de møte rødhåringen, som tydeligvis het General Ryser, og bli fløyet opp til Torash, hvor Nucah etter hvert ble behandlet.

Men kanskje aller verst kjente jeg følelsen av nederlag da han ga opp, da han trodde at han hadde mistet meg for alltid.

Det var mye jeg lærte av minnene hans, og mye som overrasket meg, men aller mest var jeg bare glad for å se lillebroren min. Jeg fikk i det minste sett han og fortalt han at jeg hadde det bra før jeg dro min vei.

Om det var bra eller dårlig var jeg ennå ikke enig med meg selv om, den kunnskapen kunne skade han senere, men nå var han her. Når jeg fikk sjansen på en måte som dette, ville jeg ikke la den gå forbi meg.

Da Nero'zii gikk tom for ord hadde han sluttet å gråte, men han holdt fortsatt hardt rundt meg. Jeg lot han. Jeg kunne føle hvor mye det betydde for han.

Jeg hevet hodet og møtte øynene til Nucah. De var fulle av kjærlighet men likevel triste. Jeg ble minnet på følelse hans for meg. Jeg hadde visst det lenge, men jeg hadde hatt mer enn nok med meg selv. Å gjengjelde følelsene hans var ikke noe jeg hadde vært i stand til å gjøre. Etter at far døde hadde jeg hatt store problemer med å slippe andre innpå meg, samt å nærme meg andre, selv min egen familie. Likevel hadde aldri Nucah gitt meg opp, og han hadde på en underlig måte kommet inn under huden på meg. Nå var det derimot noe annet som hindret meg i å kjenne på det spekteret av følelser.

Mye hadde forandret seg siden sist jeg så han, og hadde omstendighetene vært annerledes hadde følelsene mine for han også vært det. Men hvordan kunne jeg vise noe som helst tilbake når dette var min avskjed? Når tiden som lå foran han, var hans mulighet til å komme seg videre i livet?

Jeg hvilte hodet mot hodet til broren min og lukket øynene. Plutselig dukket det opp en tanke i hodet til Nero'zii. Da jeg følte den, stivnet hele kroppen min. Hjertet mitt slo fortere og jeg følte blodet forlate ansiktet mitt. Jeg slapp taket om Nero'zii og reiste meg sakte opp.