Jeg lukket øynene, prøvde å tenke hvor jeg hadde gått tidligere.
Hvor er jeg hen?
Jeg lente meg mot den nærmeste veggen og prøvde å tenke klart, men forgjeves. Etter at jeg hadde rørt ved panelet hadde ikke den intense hodepinen sluppet taket fullstendig. Smerten gjorde det nesten umulig å oppfatte omgivelsene rundt meg. En stemme langt bak i hodet mitt tryglet meg om å gi opp, og heller ønske smerten velkommen. Jeg nektet.
Jeg har gått meg vill ...
Kinnene mine prikket fortsatt og det føltes ut som om hele verden rundt meg bøyde seg inn mot meg. Det var som om å se gjennom bunnen på en flaske fylt med vann.
Ute av stand til å stå oppreist, kollapset jeg på det hvite, glattpolerte gulvet. Jeg lente hodet inn mot veggen og så forvirret rundt meg. Det eneste jeg hørte var mine egne hjerteslag, min egen pust og en uendelig sildring av væske som rant. Det var som om hørselen min var skrudd opp. Jeg kunne ikke høre noe av det som skjedde rundt meg, lyden av meg selv som levde overdøvet alt.
Eikedøra ...
Jeg satt i en lang korridor. Den ene veggen var bare en lang rekke med vinduer, den andre veggen, helt hvit. Lengere opp på veggen kunne jeg skimte et gelender.
Mens hjernen min gradvis klarnet opp lot jeg øyene gli over vinduene. Utenfor pøste regnet fortsatt ned. Store regndråper dundret mot ruten og fikk meg til å føle meg fanget.
«Jeg kan ikke bare bli sittende her,» sa jeg stille til meg selv og dyttet kroppen min opp så jeg stod lent inntil veggen, «jeg må komme meg tilbake til rommet mitt.»
«Rommet hennes?»
Instinktivt la jeg hånden på sverdet og dyttet meg ut fra veggen så jeg kunne se rundt meg.
«Hvem der?» spurte jeg skarpt men forvirret.
Da jeg ikke fikk et svar og heller ikke så noen hverken til høyre eller til venstre, dro jeg sverdet helt ut. Sverdet føltes tyngre enn vanlig og jeg slet med å holde balansen. Selv om synet mitt hadde klarnet litt, gled fortsatt omgivelsene inn hverandre.
«Hvor er du?»
Ingen svarte, i det minste hørte jeg ingen. Da balansen nok en gang sviktet, lente jeg meg mot veggen med sverdet til beskyttelse foran meg.
Plutselig hørte jeg en hul lyd. Vedkomne hadde kanskje akkurat sagt noe, men jeg kunne ikke skille lydene fra hverandre og det ble for meg som en grøt av lyd. Jeg fulgte lyden og så opp. Direkte over meg kunne jeg se et hode som stakk ut over gelenderet. Eller var det et hode?
Jeg myste oppover og prøvde å tvinge meg selv til å se klarere, uten hell. Det var noe blått i hvert fall, så kanskje det ikke var et hode likevel. Jeg rettet meg opp igjen og prøvde å høres så bestemt ut som mulig.
«Kom ned hit!»
Personen tok sats og rappellerte ned veggen uten annet å hold seg fast i enn veggen. Personen landet rett ved siden av meg.
Det var en mann, om ikke en fisk, jeg var litt usikker.
Jeg rettet sverdet truende mot han uten å se på han. Jeg hadde hodet bøyd og lot håret henge ned som en gardin foran ansiktet.
Aller helst ville jeg komme meg vekk, men jeg hadde for vondt i hodet til å tenke så langt, til i hele tatt å vurdere det. Jeg klarte ikke engang å se han direkte inn i øynene.
Jeg kunne ikke se ansiktet hans, men da personen ikke prøvde seg på noe lot jeg sverdet gli tilbake i sliren. Da han fortsatt ikke rørte seg, falt jeg ned på gulvet igjen.
DU LIEST GERADE
Den Åttende (Completed)
FantasyJeg er utstøtt, så ubetydelig at jeg ikke engang regnes som en del av systemet på planeten Se'irsis. For de syv andre gruppene er vi ikke mer verdt enn jorden vi strever med å dyrke hver dag. Hadde jeg visst at dette kom til å skje ville jeg aldri g...
