Jeg tok ikke blikket fra øynene til Echas. Jeg klamret meg fast i den beroligende gløden de avga og kjente pulsen min roe seg ned. Øynene hans var kjærlige og varme og en følelse av at han endelig hadde godtatt meg skyllet over meg.
«Går det bra meg deg?» spurte han og rynket bekymret på øyebrynene.
Jeg nikket og svelget hardt. Echas rødmet og slapp taket på skuldrene mine før han så vekk.
Smuget vi befant oss i var fortsatt tomt. Nyhetssendingen var tydeligvis ennå ikke over.
Id'yll la forsiktig en hånd på hånden min og utrolig nok fikk jeg ikke en umiddelbar trang til å dytte den vekk. Jeg møtte blikket hennes og følte meg faktisk trøstet av det milde smilet hennes. Jeg smilte forsiktig tilbake og følte meg sårbar, men det var nettopp den følelsen som dro meg tilbake til virkeligheten.
Jeg pustet inn og øynet dem begge. Så mange spørsmål som de hadde stilt meg siden jeg traff dem, fortjente de svar, spesielt med tanke på situasjonen vi nå befant oss i.
«Jeg har noe jeg vil fortelle dere.»
Echas og Id'yll så overrasket på meg. Så myknet blikkene deres og Echas nikket.
«Skal vi gå et sted som ikke er så utsatt?» spurte han og reiste seg opp.
¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨
Smuget vi hadde forflyttet oss til var smalere enn noe jeg hadde sett før. Smuget endte i en høy murvegg, og det eneste de hadde klart å skvise inn mellom skyskraperne var et par små søppeldunker og litt søppel strødd langs veggene. Ingen vinduer vendte inn mot smuget, så vi avgjorde at vi var så godt skjult som vi kunne håpe å være. Når vi satt på bakken med ansiktene mot hverandre traff føttene mine veggen imot.
«Så hva var det du ville fortelle oss?» spurte Id'yll alvorlig, men hun strevde med å holde spenningen hun følte borte fra stemmen.
Jeg bet tennene sammen og vurderte på nytt om dette var det riktige å gjøre før jeg svarte.
«Har dere noen gang satt spørsmålstegn ved tilværelsen deres? Ved hvem dere er?»
Echas og Id'yll så forbauset på meg. Id'yll ristet på hodet. Jeg nølte før jeg fortsatte.
«Jeg tror ikke lenger jeg bare er Utstøtt. Det er umulig med tanke på alt som har skjedd de siste tjuefire timene.»
Echas smilte ved konklusjonen. Det gikk frysninger nedover ryggen min da jeg sa det høyt. Tanken hadde ligget og gnagd i bakhodet mitt og selv om den skremte livet ut av meg, måtte jeg få den ut. Jeg trakk pusten og fortsatte.
«Men jeg er fortsatt min fars datter. Så spørsmålet er; hvem var faren min?»
Id'yll lente hodet til den ene siden og stirret tomt ut i luften som om hun tenkte veldig hardt.
«Kan du ikke spørre moren din om det? Hun vet sikkert hvem han var,» sa hun til slutt og møtte blikket mitt.
Jeg trakk på smilebåndet.
Selv om hun er dum er hun nå god da.
«Det vet hun sikkert,» svarte jeg, «men si meg, hvordan skal jeg komme meg ned på bakken igjen?»
Id'yll rynket på øyenbrynene i et forsøk på å tenke hardere, men da hun tydeligvis ikke lyktes med dette, rettet hun blikket skuffet mot enden av bena sine.
«Dessuten tror jeg faktisk at svaret ligger her på Torash.»
Echas lente seg forover.
«Hva mener du?»
YOU ARE READING
Den Åttende (Completed)
FantasyJeg er utstøtt, så ubetydelig at jeg ikke engang regnes som en del av systemet på planeten Se'irsis. For de syv andre gruppene er vi ikke mer verdt enn jorden vi strever med å dyrke hver dag. Hadde jeg visst at dette kom til å skje ville jeg aldri g...
