Den Åttende (Completed)

28

Først da jeg stod på bunnen av den sylinderformede fjellhallen gikk det inn over meg hvor stor den virkelig var. Utallige huler og ganger gikk ut fra hallen. Fargen på fjellet der de nylig hadde forstyrret den var sølvfarget og lyset fra lyspærene reflekterte av fjellveggene og ga inntrykket av at det var godt opplyst.

I løpet av den siste timen hadde omtrent hele Den Fjerde gruppen som oppholdt seg på De Svevende fjellene samlet seg i dette rommet. Mesteparten stod på grunnplanet, mens andre lente seg mot gelenderet i etasjene over hodene våre eller hang fra veggen.

Jeg trakk pusten. Her var ikke følelsen av å være innesperret like fremtredende. Luften var lettere og ren. De kraftige steinpilarene langs ytterkantene av fjellhallen fikk meg til å stole på konstruksjonen. Jeg var ikke redd for at fjellet skulle kollapse over meg.

En scene av tre var konstruert i den ene enden av grunnplanet og foran den, på en enkel benk, hadde jeg fått beskjed om å sitte. Jeg likte det ikke i det hele tatt. Alle kom til å ha blikkene rettet mot meg.

Jeg lette etter Echas og Id'yll med øynene, men de var tydeligvis ikke ennå ferdig med å snakke med Strategen.

Foran meg var det som et glødende oransje hav. Jeg slet med å ta blikket fra De Fjerde. Selv om jeg hadde sett flere Fjerde enn jeg kunne telle, hadde jeg enda ikke vendt meg til utseende deres. På en måte var jeg takknemlig for at jeg ikke så ut som dem. De skilte seg ut hvor enn de gikk. Evnen til å forsvinne hadde jeg derimot ikke hatt noe imot å inneha. Evnene som jeg faktisk var i besittelse av, hadde jeg ambivalente følelser for. De skremte meg fortsatt og bare tanken i seg selv syntes å være uvirkelig, men samtidig fascinerte de meg. Jeg kunne ikke lenger nekte for at jeg hadde dem. Spesielle evner med uviss utstrekningen. Det prikket over fingrene mine. Jeg oppdaget at jeg syntes det var spennende.

På hvor lang avstand kan jeg kjenne folks nærvær?

Jeg lukket øynene for å fokusere alle kreftene mine på en sans. Lot sinnet mitt strekke seg utover på leting etter vann.

Så mye.

I sinnet mitt var det faktisk et hav som lå foran meg. Kroppene til De Fjerde bestod av så mye vann at jeg et øyeblikk ble overveldet. Etter hvert kjente jeg også vannet som rant langs fjellet og inne i hulrom.

Jeg anstrengte meg ytterligere og rynket pannen. Prøvde kun å fokusere på én person. Av fasongen på vannlegemet forstod jeg det var en kvinne. På lik linje med tidligere kunne jeg ikke trenge inn i hjernen hennes. Jeg måtte ta på henne for å få tilgang til dem. Men jeg kjente nærværet av henne. Etter hvert som hun gikk lenger fra meg, ble nærværet hennes svakere men jeg anstrengte meg for å ikke slippe taket på henne. Jeg bet tennene sammen og hørte den økte pulsen min hamre mot trommehinnen min. Jeg visste at hun snart ville glippe for meg, så jeg åpnet øynene for å se hvor langt unna hun var.

Først fant jeg henne ikke i folkehavet. Jeg snudde hodet fra side til side og prøvde å følge det lille snevet av nærværet hennes jeg fortsatt følte. Til slutt så jeg henne. Jeg sperret opp øynene. Jeg hadde aldri trodd at hun var så langt unna. Hun kravlet oppover fjellveggen på motsatt side av meg og hadde kommet tre etasjer opp langs veggen. Da hun nådde en åpning i gelenderet på den etasjen hun befant seg på, klatret hun inn og forsvant ut av syne. Jeg knep igjen øynene for å kjenne etter om jeg fortsatt kunne kjenne henne. Det ene øyeblikket gjorde jeg det, men så plutselig var hun borte.

Et snev av irritasjon gjorde seg til kjenne, men den ble raskt skjøvet vekk da et skingrende hyl lød gjennom fjellhallen. Øynene mine fløy opp og jeg stirret mot lydens opphav. Folk fra Den Fjerde gruppen strømmet til åpningen kvinnen hadde forsvunnet inn igjennom. Jeg myste mot dem og oppdaget til min forferdelse et syn jeg aldri kunne forestilt meg. Den middelaldrende kvinnen hang bevisstløs fra kanten, og jeg visste jeg var skyldig i det. En yngre kvinne, antagelig hun som hadde hylt, hadde heldigvis rukket å hindre henne i å falle utfor, og forsøkte nå å dra henne inn igjen.