Den Åttende (Completed)

35

«Ayala!» den grove røsten til Den Første dundret mot huset.

Jeg kjente øyeblikkelig sinne blusse opp i meg og en liten del av meg angret på at jeg ikke hadde drept han.

Nucah reiste seg opp. Han skjønte like mye som meg at vi ikke kunne la han komme seg inn til mor og Nero'zii. Jeg fulgte etter Nucah rundt hushjørnet. Den Første fikk etter hvert øye på meg. Han satte opp farten og trampet mot oss. Masken til Den Første var rasende. Jeg visste ikke hvor mye han hadde fått med seg da jeg brått avbrøt henrettelsen, men han hadde tydeligvis klart å samle sammen nok informasjon i samråd med resten av De Første til å skjønne at jeg var skyldig. Og var det noe han gledet seg over, så var det nok en forbrytelse på rullebladet mitt.

Da han kun var noen få meter unna brølte han mot meg.

«Hvem tror du at du er som avbryter meg?! Du vil bli straffet for dette, tro du meg!»

Jeg stirret sint mot han. Han brydde seg ikke engang om hvordan jeg hadde stoppet han. Han var for trangsynt og sint til å fatte at måten jeg fikk han til å besvime på var unaturlig.

«Når du endelig kommer krypende tilbake våger du å nok engang avbryte handlingen min på denne måten! Åh, når jeg er ferdig meg deg! Det den merra gjennomgikk vil ikke engang være av sammenligning. Du og hele din familie kommer til å trygle om å dø!»

Ved ordene hans var jeg nære ved å falle utfor kanten. Jeg ville ikke høre et ord mer av det den ufyselige, hatefulle mannen hadde å si.

Den Første hevet hånden med hensikt å slå meg.

Jeg stirret på han og fødselsmerket og øynene mine blusset opp på nytt. Jeg følte hvert vannmolekyl i kroppen hans og kunne gjøre hva jeg ville med dem. Hvis jeg dro alt vannet ut av han som jeg hadde gjort med urtene, hvordan ville han se ut etterpå?

Nucah tok et skritt frem og holdt armen foran meg for å hindre Den Første i å slå meg. Blikket hans var urokkelig der han stirret ned på mannen foran seg. Nucah var den eneste i hele landsbyen som var høyere enn Den Første gruppen, betraktelig høyere.

Den Første stirret opp på han som om han ikke kunne tro sine egne øyne. Overleppen hans ble dratt tilbake i et fryktinngytende snerr, slik at de spisse tennene kom til syne.

«Flytt deg,» befalte han.

Nucah rørte seg ikke.

Den Førstes uttrykk ble enda krassere og pusten hans raskere før han dro armen lenger tilbake og kjørte knyttneven sin mot Nucah.

Så raskt at det var vanskelig for øyene mine å holde følge, grep Nucah rundt knyttneven til Den Første som var kun noen centimeter fra ansiktet hans så den bråstoppet. Den Første stirret forbauset på Nucah før armen hans ble vridd rundt i en nær unaturlig stilling. Han brølte av smerte.

«Du våger ikke røre henne, ikke på min vakt.»

Den Første stønnet og pustet tungt for å få bukt med smerten.

«Du vil betale for dette», forsikret han anstrengt.

Jeg kjente ansiktet mitt bli slapt da det gikk opp for meg og brystet mitt føltes tungt. Jeg så fra Nucah til Den Første.

Jeg kunne ikke bli værende i landsbyen ett sekund lenger. Jeg hadde allerede satt familien min og alle andre Utstøtte i stor fare, ikke bare som globalt ettersøkt for drapsforsøk mot Dronningen, men nå også ved at jeg hadde pådratt meg hele Den Første gruppens vrede. En vrede det ikke var så lett å bli kvitt. Nucah ville i tillegg gjøre alt for å beskytte meg, og i prosessen hadde han blitt medskyldig.