Den Åttende (Completed)

30

Stein på alle kanter. I et forsøk på å minske klaustrofobien satte jeg meg i skredderstilling inntil den ene fjellveggen. Det var kanskje én og en halv meter under taket og det fantes ikke annet i rommet enn en benk av tre og en bøtte skjøvet diskré under den. Jeg nektet å bruke den.

Det var ikke lenge siden de kastet meg inn her, kanskje en time, men jeg følte likevel at jeg hadde vært her i en evighet. Fjellveggene presset seg mot meg og rommet syntes å bli mindre og mindre for hver sekund som gikk. Den hamrende smerten jeg var nær å bli vant til varslet stadig om sitt nærvær i bakhodet mitt.

Det verste av alt var at det ikke var noe vann her. Ikke engang en liten opphopning på jordgulvet. Sverdet hadde de også tatt fra meg og lagt på en hylle på den andre siden av jerngitteret. Utenfor rekkevidde. Kun for å håne meg og gi meg falskt håp; det var jeg sikker på.

Det var ingenting jeg kunne gjøre for å komme meg ut.

Jerngitteret som separerte meg fra alt annet hadde blitt boret ned i steinen. Det rørte ikke på seg. Jeg hadde prøvd. Det gikk heller ikke an å presse seg gjennom stengene. For første gang i livet ønsket jeg at formene mine hadde minnet mer om et barns.

Prøvde å puste rolig, men uten hell. Panikken kom sigende. Jeg var i virkeligheten fanget, mer enn noen gang. Jeg lukket øynene og forsøkte å fokusere på noe annet. Sakte og en smule ukontrollert strakte jeg frem sansene mine. Hvis det i det hele tatt var noe vann i nærheten ville jeg kjenne det, konsentrerte jeg meg hardt nok. Lyktes jeg, kunne jeg kanskje etter hvert finne en måte å komme meg ut herfra.

I sinnet mitt så jeg et vidstrakt vann, ganske likt det bak eikedøra, men samtidig annerledes. Det var uklart og føltes langt borte. En dråpe falt og traff overflaten. Ringer i vannet spredte seg utover.

Vakten. Det stod en av Den Fjerde gruppen noen få meter lenger nedover gangen og voktet inngangen til arresten.

Jeg spredte fingrene og prøvde å fremkalle prikkingen. Det måtte være mer vann i nærheten enn han. Jeg skviste igjen øynene og strammet musklene, men ingenting skjedde. Jeg klarte ikke å finne noe mer.

Frustrert knyttet jeg neven og veivet med den mens jeg overveide om jeg skulle slå i veggen. Plutselig stanset jeg og åpnet øynene.

Igjen veivet jeg med knyttneven min. Det var motstand. Åpnet hånden og veivet mer. Noe traff fingertuppene mine. Følelsen var ikke den samme, men det var motstand, på samme måte som når jeg dro hånden gjennom vann. Fingertuppene mine var overfølsomme. Fuktigheten i luften, kunne jeg samle den til vanndråper?

Jeg holdt opp begge hendene mine foran meg og strakte fingrene ut mot luften rundt meg samtidig som jeg lot sansene mine fare.

I begynnelsen skjedde det ingenting og jeg var i ferd med å gi opp da jeg oppdaget mikroskopiske vanndråper som klamret seg til fingertuppene mine.

Som i transe stirret jeg på dem. Det var mulig. Jeg slappet av og et lite smil fant veien til ansiktet mitt. Jeg følte meg mer sikker og prøvde igjen å dra vannet ut av luften. Konsentrerte meg hardere.

Jeg gryntet. Hvorfor gikk det ikke? Jeg anstrengte meg ytterligere så ansiktet mitt ble forknytt.

Kom igjen da!

Men vannet lystret ikke. Følelsen jeg tidligere hadde kjent et snev av, forsvant og jeg kunne ikke lenger føle vannet. Jeg presset tungen opp i ganen.

Sint slang jeg hendene til siden og det lille vannet jeg hadde samlet ble kastet av fingertuppene mine. Det var ingen vits. Det gikk rett og slett ikke nå. Jeg lente meg tilbake mot veggen. Kanskje jeg ikke kunne kontrollere vann likevel, bare fryse det instinktivt.