Den Åttende (Completed)

6

Nucah lå utstrakt mellom aksene med armene bak hodet. Med et strå mellom tennene skuet han opp på himmelen og lot tankene drive sammen med skyene. I det minste de skyene han kunne se. Mesteparten av himmelen var ute av syne, takket være den lite attraktive undersiden av De Svevende Ki'iva-fjellene. Var det rart han avskydde de øvre gruppene? Takket være den konstante påminnelsen om deres nærvær var det umulig for han å slappe av fullstendig. Det var det eneste han ville. En rolig morgen uten de strevsomme pliktene de var tvunget til å kalle hverdag.

Han burde egentlig ha vært sammen med de andre Utstøtte akkurat nå. For å luke ugress. En følelse av ubehag spredte seg i kroppen hans bare ved tanken. Noen ville kanskje kalle han lat, og han gadd ikke motsi dem eller anstrenge seg for å bevise det motsatte.

Nucah var mer tilfreds bare ved å ligge der på jordet, langt unna det jordet som var dagens gjøremål.

«Hei, jeg synes virkelig at vi burde gå tilbake nå», hvisket en usikker stemme mot han.

Omkring halvannen meter bortenfor Nucah, separert av en stripe med korn, lå Kaidan. Kaidan hadde sandfarget hår som desperat trengte en klipp, og grå, bekymrede øyene som flakket villrådig omkring. Antydninger til fregner spredte seg over den bleke nesen. Klærne han hadde på seg var de tradisjonelle klærne til De Utstøtte, en slitt, hvetefarget linskjorte og en bukse som nærmest gikk i ett med jorden han lå på. På grunn av sin korte vekst var klærne akkurat litt for store til han. Han var et prakteksemplar av en Utstøtt.

Nucah skulle til å svare da han plutselig hørte det smelle i en dør. Kaidan skvatt før han gjorde et poeng av å ligge musestille. Nucah hevet et øyebryn og vendte øret i den retningen lyden hadde kommet fra for å høre bedre. Ingen Utstøtt ville smelle i en dør. Det tiltrakk seg oppmerksomhet, og var det noe en Utstøtt ville unngå, var det nettopp oppmerksomhet. Nucah sukket. Nysgjerrigheten trigget han til å undersøke, og kun med hørsel strevde han med å forstå hva som skjedde. Selv om han egentlig bare ville bli liggende. Til slutt tittet Nucah forsiktig opp mellom aksene før han huket seg sammen igjen. Ut av det nærmeste huset så han fire menn fra Den Første gruppen gå ut. Brede smil formet seg over ansiktene deres etter hvert som de gikk nedover grusveien og bort fra huset.

Han holdt pusten og prøvde å gjøre seg så liten som mulig.

Ikke la dem se meg, ikke la dem se meg.

Da mennene fra Den Første gruppen var ute av syne pustet Nucah ut og kjente det knyte seg i magen.

Hvorfor gikk de ut av huset til familien til Ayala? Er det noe som har skjedd?

Nucah satt en stund og observerte huset i tilfelle det skjedde noe mer. Samtidig prøvde han å komme opp med et svar på de naturlige spørsmålene. Flere av dem var mulige, men ingen av dem var innlysende. For å få et definitivt svar var han nødt til å reise seg opp, gå helt bort til huset, og undersøke.

Samtidig var han plaget ved tanken på at noen av dem kunne være skadet. Nucah sukket før han reiste seg sakte opp. Han skulte ned på Kaidan som nå hadde endret stilling til noe som var farlig nære å minne om fosterstilling. Bare for å understreke knep Kaidan igjen øynene, som om det kom til å hjelpe.

Så var det problemstillingen med å få med Kaidan. Han var kanskje den med aller minst ryggmarg i hele landsbyen, og definitivt en av de mest pysete. For å lure han med, var det avgjørende at Nucah fikk det til å høres spennende ut, og ikke minst ufarlig.

Nucah skrittet bort til Kaidan og satte seg på huk ved siden av han.

«Psst! Kaidan!» hvisket Nucah så høyt han turte.