Den Åttende (Completed)

27

Jeg kom med et rykk tilbake til meg selv da jeg hørte raske skritt lenger foran i tunellen. Jeg hadde vandret stedvill rundt om i hulesystemet siden jeg kom meg ut av den som hadde vært avsperret, uten egentlig å bry meg hvor jeg gikk. Hjernen min hadde vært travelt opptatt med å prøve å fatte hva jeg hadde følt tidligere og hvilken sammenheng det hadde med alt som hadde hendt det siste døgnet. Brikkene hadde endelig begynt å falle på plass da Iri'so kom gående mot meg med harde skritt.

«Der er du!» utbrøt hun frustrert. Hun prøvde ikke lenger å være vennlig mot meg nå som vi var alene. «Du kan ikke bare forsvinne sånn! Vet du hvor mange som er ute og leter etter deg? Møtet skal til å begynne.»

Jeg så åndsfraværende på henne. Jeg hadde helt glemt møtet. Det syntes å ha liten betydning for øyeblikket. Tankene mine fortsatte å kretse rundt synet av mitt åtteårige jeg, eikedøra, fossen som stanset og følelsen av å være en del av vannet, og ikke minst hvordan alt dette hang sammen med at alle i tronsalen sluttet å røre på seg, fars sverd og Den Åttende gruppen.

Hva kommer til å skje hvis jeg går inn gjennom eikedøra?

«Ikke bare stå der og glan,» fortsatte Iri'so og tok tak i armen min. «Kom!» sa hun og dro meg etter henne.

Idet hun tok tak i meg kom prikkingen over fingertuppene mine tilbake. Jeg så opp på henne. Jeg kunne føle henne. Kroppen hennes besto av så mye vann at jeg kunne føle hele kroppen hennes, hvordan blodet pulserte gjennom henne. Jeg lot øynene mine gli opp til bakhodet hennes. Jeg kunne kjenne hjernen hennes. Den var nesten bare vann. Jeg kunne kjenne hjernebølgene hennes gjennom vannet. Jeg kunne høre tankene hennes.

Sinne trengte fram i meg. Hun hatet meg. Hun stolte absolutt ikke på meg og mente jeg var en bedrager. Jeg stoppet brått opp. Iri'so stoppet med et rykk foran meg. Hun snudde seg og så sint på meg.

«Hva er det dette forbaskede dyret vil nå da?», hørte jeg henne tenke.

Jeg dro armen min hardt til meg og tvang henne til å slippe taket. Hun prøvde øyeblikkelig å ta et nytt tak om armen min, men jeg steg unna. Hun så opprørt på meg, men jeg kunne ikke lenger høre tankene hennes.

«Du trenger ikke dra meg. Jeg går til møtet frivillig», sa jeg, lett oppgitt. «Det var tross alt jeg som ønsket et slikt møte.»

Iri'so snøftet kort før hun snudde og marsjerte videre nedover gangen. Jeg fulgte stille etter. Instinktivt prøvde jeg på nytt å høre tankene hennes, men det gikk ikke denne gangen heller. Jeg kunne føle vannet i kroppen hennes som et sterkt nærvær men tankene hennes var milevis unna.

Da vi hadde rundet et dusin hjørner til, kom vi inn i en større hule. Mitt i hulen stod et bord og rundt det satt en rekke personer som snakket med dempede stemmer. To av dem kjente jeg øyeblikkelig igjen. Id'yll og Echas satt ved den ene enden av bordet og så bekymret mot meg. Jeg gransket resten av ansiktene. Det var både menn og kvinner rundt bordet og en overraskende stor variasjon i alder, den yngste av dem sikker ikke mer enn tjue.

Overhode satt prektig ved den andre enden av bordet og så meg rett inn i øynene. Jeg svelget og stålsatte meg. Det var nå det hjalt.

«Beklager at jeg er sen», sa jeg og bøyde kort hodet før jeg gikk bort til eneste ledige stolen som stod ved siden av Echas.

Da jeg var vel plassert overasket Overhode meg med å trekke lett på smilebåndet før han hevet armene og med rusten stemme erklærte møtet for åpnet.

Echas lente seg mot meg og hvisket.

«Hvor ble det av deg? Du bare forsvant.» Stemmen hans var preget av uro og jeg visste han bare mente det godt. Id'yll så også bekymret mot meg.