Den Åttende (Completed)

7

Jeg kunne ikke for at munnen min falt åpen av det synet som møtte meg da jeg nådde enden av tunellen.

Da øynene mine klarte å venne seg til det skarpe lyset kjente jeg en fornemmelig følelse av fred bre seg utover kroppen min. Salen jeg kom inn i var åttekantet og det var enda høyere under taket enn noen av de salene vi hadde passert på veien til tronsalen, men likevel var den liten i forhold til tronsalen selv. Tre av veggene var dekket av store glassvinduer mens de fem andre var fylt med hundrevis av små elegante, buede ballkonger som fungerte som landingsplatformer til dørene oppover veggene. Midt i rommet var en kjempehøy fontene som strakte seg over tretti meter opp i luften. Vannet glitret og skinte som milliarder av bittesmå diamanter mens det falt nedover mot gulvet. Noen av vanndråpene forvillet seg ut i resten av rommet og gjorde at luften var ren og fuktig. Jeg medga at jeg trivdes veldig godt i denne salen, hadde det ikke vært for at den var full av folk av Den Syvende gruppen.

Noen hoverte i klynger over oss og snakket med hverandre mens andre fløy mot ballkongene. Da Dara'vee tok tak i armene mine og lettet var det flere som stoppet opp og fulgte oss med øynene mens vi fløy oppover i rommet. Først skjønte jeg ikke hvorfor de stirret på meg, men så gikk det opp for meg at mesteparten av dem antagelig aldri hadde sett en Utstøtt før. Virkelig en rar tanke men jeg var antagelig like mystisk og ukjent for dem som de var for meg. Vi levde i vidt forskjellige verdener, så hvordan skulle vi noen gang få anledningen til å møtes.

Da vi hadde kommet et stykke opp så jeg ned og svelget. Synet av det som var under mine egne dinglende føtter var både fantastisk og skremmende. Selve rommet så enda mer imponerende ut ovenfra. Men jeg kunne ikke for at jeg forestilte meg hva som ville skjedd hvis Dara'vee slapp meg nå. Dara'vee sakket ned farten og landet på ballkongen foran en av de utallige dørene langs veggen. På nært hold la jeg merke til de briljante graveringene på stolpene som utgjorde gelenderet. De hadde ikke overlatt noe til tilfeldighetene.

«Åpner du døren?» spurte Dara'vee og nikket mot den.

Jeg strakte meg frem og trykket på en knapp ved siden av døra. Døren ble dratt til side som en gardin.

Jeg trodde jeg var blitt vant til de enorme rommene og den majestetiske bygningen innen nå, men jeg tok visste feil. Da Dara'vee fløy inn i rommet og satte meg ned på gulvet holdt jeg nesten på å falle bakover. Jeg svelget hardt og tok inn hele rommet. Den ene delen av rommet var en halv glasskuppel slik at jeg kunne se i tre forskjellige himmelretninger pluss oppover hvis jeg gikk inn i den delen av rommet. Den andre delen vendte innover mot palasset hvor veggene var utsmykket med abstrakte malerier. Den fargen som gikk mest igjen i maleriene var rød, og det, sammen med solene som strålte inn gjennom vinduene gjorde at rommet fikk en varm, nesten magisk glød. Helt innerst i rommet la jeg merke til to dører. Jeg gikk ut ifra at den ene ledet inn til badet, men den andre visste jeg ikke.

Innerst i rommet stod en dobbeltseng mens midt i halvkuppelen var en sofagruppe, vendt ut mot utsikten. Jeg gikk sakte rundt i rommet og stoppet til slutt midt i sofagruppen. Jeg kunne ikke ta øynene vekk fra utsikten. Vi var nå helt på toppen av palasset, og siden det var det høyeste punktet i hele Torash hadde jeg en helt utrolig utsikt. Jeg hadde sett Torash nedenfra hele livet, og hadde nå også fløyet gjennom den, men å se det hele ovenfra, var noe helt annet.

Det er så nydelig ...

Jeg skulle til å si det høyt også, men holdt meg selv tilbake. Jeg anstrengte meg for å virke upåvirket. Dara'vee landet ved siden av meg og jeg la merke til at hun fulgte øynene mine mens jeg studerte utsikten.

«Jeg skal la deg være litt i fred nå,» sa Dara'vee til slutt og lettet igjen, «du er sikker sliten og sulten etter turen og vil hvile deg litt.»