Den Åttende (Completed)

9

Hjertet hamret mot brystet mitt. Det hadde gått en stund siden jeg mistet oversikten over hvor jeg var, men jeg brydde meg ikke lenger. Jeg slet med å skille de smale korridorene fra hverandre, alle sammen med jordgulv, steinvegger og et sporadisk vindu med gitter oppunder taket. Jeg endte med å følge instinktene mine som enstemmig skrek at jeg måtte ut. Kontrasten her nede til resten av Torash var enorm. Alt jeg hadde sett hittil, hadde vært store åpne flater, lyse vegger hvor alt så ut som om det nettopp hadde blitt polert. Det var ingen som brydde seg om kjelleren var godt vedlikeholdt. Jo lengre jeg kom, jo tyngre ble luften og det ble vanskeligere å puste. Til slutt så luften i seg selv møkkete ut.

Jeg begynte å lure på om det i det hele tatt var mulig å komme seg ut herfra.

Plutselig kom jeg til et veikryss. Tre lange og tilsynelatende helt like korridorer strakte seg ut fra knutepunktet som lange armer. Andpustent prøvde jeg å avgjøre hvem av dem jeg skulle ta.

Plutselig kjente jeg et vindpust.

Jeg snudde meg raskt rundt. Bak meg var det en liten luke lagte av tre oppunder taket som jeg ikke hadde oppdaget før nå.

Jeg pustet lettet ut og skrittet raskt bort til luken.

Luft! Frihet!

Jeg måtte stå på tå for å nå metallringen som hang på den nedre delen av luken. Jeg dro den ut og luken gled opp med et rykk. Et svakt lys skinte mot meg gjennom den, men luftkvaliteten bedret seg ikke. Den ble heller verre.

Jeg tok tak i kanten, hoppet opp og krabbet gjennom den lille åpningen. Det var trangt, men jeg var villig til å ofre noen lange sekunder med klaustrofobi og skitne knær hvis det betydde åpen himmel. Det gikk opp for meg at jeg antagelig krabbet under muren som omkranset palasset.

Da taket forsvant over hodet mitt reiste jeg meg opp før jeg bråbremset. Jeg stod på bunnen av Torash med ryggen mot en tilsynelatende unødvendig høy og kraftig palassmur. Foran meg tårnet det opp høye skyskrapere, men mellom dem snodde det seg gater og smug. Jeg hadde vel egentlig sett for meg at det var like fint her nede som det var lenger oppe, men det så ut til at jeg tok feil.

Det første jeg la merke til var lukta. Jeg hadde syntes det var vanskelig å puste inne, men her var det nesten umulig. Imot meg slo en uutholdelig stank av råte, mugg, kloakk og søppel. Solene hadde nå gått ned, så det var helt mørkt. Her og der var det små gatelamper, noen av dem strevde med å holde seg i live. Langs veggene lå det søppel, men det verste var kanskje det som lå blant søpla: folk. Jeg så nærmere på dem og skjønte etter hvert at de var av Den Andre gruppen, handelsstanden. Det så jeg på det rustrøde mønsteret de hadde på kroppen. Selve huden deres var snøhvit. Mønsteret på hodene deres samlet seg i puljer og gikk gradvis over i hår. Håret hadde samme farge som mønsteret, rustrød, men jo lengre håret var, jo svakere ble fargen.

Midt oppe i alt dette syntes jeg det var spennende å se dem på nært hold. Jeg hadde aldri sett noen fra Den Andre gruppen før.

Men det var før jeg hadde sett øynene deres. Øynene deres var kalde og mørke, helt svarte, uten noe hvitt på sidene. Jeg fikk bare øyenkontakt med en av dem i et lite sekund før jeg skyndte meg å se vekk, men det var nok til at jeg følte at jeg ble sugd inn i dem. Det var som å se inn i to sorte hull, uten ende.

Jeg begynte å gå nedover smuget for å ikke bli sett på som en trussel. Jeg førte hånden ned langs siden mens jeg gikk for å forsikre meg om at sverdet fortsatt var der. Da jeg kjente det kalde metallet mot fingertuppene følte jeg meg mye tryggere.

Mens jeg gikk fortsatte jeg å observere De Andre. Det var både barn og gamle, menn og kvinner. Men en ting hadde de alle til felles: de var møkkete og avmagret. Noen av dem sov, mens andre så på meg med store øyne. Noen av dem freste til og med mot meg da øynene mine streifet dem.